KAINS VEI GJENNOM ÅKERLANDET

 -  Ve dem! for de har gått Kains vei. . . ( Judas brev v.11) 

Når Kains navn nevnes er det bare to ting vi i dag forbinder med det. Det første kommer helst frem fra spørsmålskassen på leirer eller lignende samvær. Det er helst formet på grunn av nysgjerrighet eller for å være morsom: 
- Hvor fikk Kain sin kone fra? 

Det andre vi husker om Kain er dette at han slo sin bror Abel ihjel - ble en morder. 

Noe videre mer har ikke festet seg hos de fleste av oss. Og grunnen er vel den at det var så lenge siden vi leste 1. Moseb. 4. Det kan også vaere en god stund siden vi slik helt uventet kom over ordet i Judas' brev. 

Kains vei krysser Guds åkerland. Går tvers gjennom det. 

Også gjennom min lille kvadratmeter, og din, har Kain tråkket sin sti, og sørger vel for at den ikke gror til. Bred er den hos noen av oss. Det nedtråkte visner og dør. Hos andre er hans sti nesten skjult, eller bare tråkket over en snipp. Men i hver eneste firkant i åkerlandet finner vi Kains spor. Gamle - som er blitt vanespor. Nye - som overrasker oss.

Kain var religiøs. Hans far var Adam. Hans mor Eva. Disse to bar ennå i sjel og kropp noe av en frykt etter opplevelsen da Gud drev dem ut av Edens have (1. Mosebok 3). Opplevelsen av syndefallet var ennå ikke kommet foreldrene på avstand. Den lange skygge fra «fallets tre» lå over jordens første hjem. Slikt måtte merke en ung gutt som vokste opp i disse skygger. 

Foreldrene nevnte nok en og annen gang de luende sverd i kjerubenes hender bak deres rygg da de flyktet bort, jagd av Gud selv. - Flammene var så sterke at de kastet våre skygger foran oss i vår flukt, kunne mor si til sin første sønn. 

Det hendte vel at Kain som gutt listet seg av sted for å finne denne port. For far hadde sagt at de luende sverd vendte seg hit og dit, for å vokte veien til livsens tre ( 1. Moseb. 3, 24). 
Gutten vokste opp like ved paradis - ved Edens have. Han var religiøs. 

Er du - er jeg dette Kains spor i Guds åkerland, i menigheten, i foreningene. . . ?

Kain ofret til Herren. - Da noen tid var gått, hendte det at Kain bar frem for Herren et offer av jordens grøde. ( 1.Moseb.4,3) 

Han var ikke kommet lett til dette offer av jordens grøde. Mye torner og tistler måtte ryddes vekk. - Med møye skal du nære deg av den (jorden), hadde Herren sagt før kjerubene drog sine sverd. 
Kains offer var derfor en frukt av megen møye i et ungt ansikts svette. Han prøvde på sin egen måte ved sitt strev og sin svette å tekkes Gud. Han ville roe sin sjels uro og angst der i de fjerne blink av flammesverd ved et offer fra sitt eget slit. 

Dette var Kain vei. 
En ung manns vei til Gud. 

Herren fryder seg over de offer hans barn på jorden bærer frem i kirker, bedehus og på andre konkrete måter. Et offer fra vår hverdags slit. 
Men bringer vi det for å bygge videre på vår vei inn til Gud, blir det ikke mottatt, like lite som Kains ble det. Herren så ikke hen til hans alter, leser vi. For min vei inn til Herren begynner ikke ved foten av mitt eget offeralter. Den begynner der oppe ved hans egen trones fot. Den er åpnet og lagt ned til meg uten at jeg har dradd opp en eneste torn. eller tistel. 

Denne Kains vei i Guds åkerland har lagt mang en firkant øde. Den er religiøsitetens og selvstrevets vei. 
Hans yngre bror Abels offer var et lam. Peker ikke det hen på ]esus Kristus, det Guds lam som bar våre synder. . . ?
Til det alter så Herren i velbehag. 

Kains vei var en tapets og nederlagets vei på den indre front. Som vi ovenfor har sett, var hans ytre gudsdyrkelse i orden. Denne farlige og ødende sti begynte med misunnelse over at hans yngre bror ble foretrukket - at røken fra Abels alter steg like opp til Herren, mens hans egen søkte bortover jorden mellom torner og tistler. 

Disse Kains fotefar har lagt mang en frisk og lovende grønn firkantet i åkerlandet øde. Brede far på kryss og tvers. Denne Kains vei i Guds forsamling har lagt mye i ruin. Dette at ikke jeg blir foretrukket, at ikke jeg ble valgt til denne stillingen, jeg som så helt og ubetinget var den best skíkkede til å overta. 

Og resultatet -? 
Som med Kain. 
Han ble stående å stirre ned for seg. . . ( 1.Mosebok 4, 5-6). 

Over det liv er det ingen åpen himmel -- intet oppgjør. Tenk om han i denne farlige krise i sitt unge liv hadde spurt Herren hva som var galt -- hvor feilen lå. 
Han gjorde ikke det. 
Så bare ned, og derfra over til sin bror. 
Dette fødte hatet. 

Denne lov er nedlagt i Skriften. Misunnelsen fører til hat - om den ikke ved et blikk oppover blir tatt bort fra oss. Les historien om de to kongene Saul og David. 

-- Når synden har unnfanget, føder den. . . sier Bibelen. 
Der oppstår en kjedefødsel av synd om ikke det første spiredyktige Kain-frø drepes. '

Til det første menneskes første sønn sa Gud dette alvorsord: - Synden ligger på lur ved døren, og dens attrå står til deg. . . (v. 7). 
Og din seier her - ? 

-- Ligger gjemt i dette ene at du holder døren godt bommet og låst. 
Det var så mang en ung kristen, og eldre med, som måtte ha døren litt på gløtt for å se ut over verdens glitrende flammemarked. Og mens du stirret utover, satte synden foten i døråpningen. Der i all uskyldighet begynte hans vei gjennom ditt unge, grønne og friske åkerland. 

Kains vei gikk til broren Abel i stor vrede, i stedet for i et dypt og ydmykt knefall inn mot Herren i oppgjør. For også her i dette nederlagets mørke kapittel finner vi Herren. Han møter opp. Han er der og spør: - Hvorfor er du vred? Hvorfor stirrer du slik ned for deg? 

Tenk om Kain da hadde kastet seg ned for Herren, og redelig og ærlig fortalt ham om den onde ild som nå flammet opp i ham. Misunnelse, hat. Tenk om han der hadde ropt i sin nød: - Ta det bort, Herre! Hvis ikke, kommer noe verre til å skje! 

Men sønderknuselsen, selvransakelsen og det bøyede sinn hører ikke til Kains vei. Hans sti gjennom mitt âkerland følger egenviljen. Han trør også opp en annen sti litt lenger til venstre - laget av stolthetens tunge trinn. 

Så gikk det som det gjorde. 
Og den fullmodne synd føder der - en løgn like opp i Herrens âsyn: 
- Hvor er Abel, din bror? - Jeg vet ikke. . . 

Kaíns vei fører ut mot periferien i Guds rike, og så videre utover. 
- Så gikk Kain bort fra Herrens åsyn og bosatte seg i landet Nod, østenfor Eden... ( 1.Moseb.4,16) 

Nod betyr landflyktighet. 
Å være i landflyktighet vil si å holde til et sted hvor en ikke hører hjemme etter Guds bestemmelse med ens liv. En skulle ha vært i et annet land. 

- Omflakkende og hjemløs. Dette sier Kain selv om sin skjebne (4, 14), om den sti han rydder ut mot grensen til et fremmed land. 

Du som leser dette nå - du som også en gang holdt til ved paradisets port, ved Edens have - du som en gang hadde det godt med Gud - er det ikke sant om deg at du i dag er i landflyktighet, omflakkende og hjemløs? 

Du er nå bosatt i landet Nod, og har det ikke godt. 
Mot det land har Kain ryddet vei for mange Guds barn. 

Nei, du har ikke fred. Det har ingen som er i åndelig landflyktighet. Også du hadde besøk av Herren etter ditt fall, men som Kain tok du ikke imot ham. 

Din lille kvadratmeter av Guds åkerland som i de aller første unge år var grønn og frisk, til ære for Gud og til gavn for jorden, ligger der i dag gjennomtråkket og nedtrødd av Kains mange stier. 

(Afsnit fra "Guds Åkerland" af Asbjørn Aavik - Gry Forlag 1972 - Shafan 03-06-15)

---