De viktigste frukter av Kristi død og oppstandelse

JESUS VIL VÆRE DIN BROR

På oppstandelsens dag ser jeg igjen paradiset, ja, himmelen og vår tapte barnerett gjenopprettet. Jeg ser engler tale med menneskene som med søsken. Jeg hører at Jesus kaller syndere brødre. Synden er sont, de troende er frigjorte, rettferdige og rene i Guds dom. Loven dømmer ikke mer den som er i Kristus. Døden har ikke mer makt til å beholde oss, da vår oppstandne bror er førstegrøden av de hensovede (1 Kor 15,20). 

Det merkeligste som vi merker ved Jesu grav, er at Jesus nå kaller sine disipler "brødre". Maria står ved graven og gråter. Jesus åpenbarer seg for henne og sier: "Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og eders Far, og til min Gud og eders Gud!" 

Vi vet jo at han ikke før hadde kalt dem brødre. Han hadde kalt dem venner, vist dem all sin kjærlighet og sagt at den som gjorde hans vilje, var hans bror og søster. Men han hadde ikke kalt dem brødre. Men nå da forsoningsverket var fullbrakt, da menneskenes barneforhold til Gud var gjenopprettet, begynner han å bruke navnet brødre og sier: "Min Far og eders Far, min Gud og eders Gud." 

Det får sin særlige betydning når vi vet at dette er det første Herren taler etter sin oppstandelse. For det store mål for Kristi forsoning var jo å gjenopprette det tapte barneforhold til Gud. Alt hva forsoningen utrettet, sone synden, ta bort lovens forbannelse og la en evig rettferdighet komme, er bare deler av et eneste stort verk: gjenopprettelsen av vår tapte barnerett. 

For dette er hovedsaken: Mennesket ble skapt til Guds barn og arving. Da dette barneforholdet var blitt forstyrret ved syndefallet, skulle kvinnens sæd gjenopprette det. Og den som tviler på at dette virkelig er skjedd, får nå høre av Jesus: Mine brødre! Dette er det første han taler etter sin oppstandelse, og således har han lagt vekt på å gjøre oss oppmerksom på dette. Den som ikke merker noe stort og guddommelig her, må ha et lukket sinn. 

Så har Jesus brutt ned skilleveggen. Gud og mennesket er atter forent. Det som var forstyrret, er gjenopprettet: barnets forhold til far. Så er Guds Sønn blitt den førstefødte blant mange brødre (Rom. 8, 29). Her er en dybde og en høyde som overgår all forstand: Gaven er stor og våre hjerter for trange!

JESU BLOD GJELDER 

"Mine brødre," sier Herren. Men det er disiplene, sier du, som hadde fulgt ham i tre år, som var fromme og hellige. Hva trøst har vi av det? 

Men har du ikke forstått at formålet med Kristi forsoning var vårt barneforhold til Gud, og det skjedde ikke bare for noen venner, men for hele verden? Har du ikke tenkt på at du tusen ganger har sagt: Fader vår, du som er i himmelen? 

Dette er jo urimelig for fornuften og følelsen at vi skal få den ære å være Kristi brødre. Men hva sier Skriften - hva sier Jesus selv: "Jeg i dem og de i meg, liksom du, Far, i meg og jeg i deg." Er det bare apostlene dette gjelder? Nei, sier Herren. "Jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg, at de alle må være ett, liksom du, Far, i meg og jeg i deg." 

Det gjelder derfor for alle tider og slekter. Vi synes det er altfor stort. Men har Kristus noensinne gjort forskjell på mennesker? Ikke engang Jesu mor hadde noe fortrinn. Det er mennesket som er så dyrebart for ham, og ikke den og den person. Det er bare den forskjell at de troende ligger ved hans hjerte, men de vantro er langt borte. 

Men det som framfor alt gjør denne hilsen så vidunderlig, er at disiplene fikk den akkurat på den tid da de hadde syndet aller mest. Her ser vi frukten av Kristi død og oppstandelse! Synden er tilintetgjort, så den ikke lenger tilregnes eller fordømmer dem som tror på ham. 

Her ser vi hva disse ordene inneholder: "Kristus er død for våre synder og oppstanden til vår rettferdighet", eller: "Er Kristus ikke oppstanden, da er I ennå i eders synder." Her ser vi at apostlene for alvor trodde at de ikke var i deres synder lenger, og det bare fordi Kristus var død og oppstanden for dem. 

Ved Kristus har vi et nåderike, så synden tilregnes oss ikke så lenge vi blir i ham. Vi blir nok tuktet, men nåden og barneforholdet er urokkelig så lenge vi med all vår elendighet holder oss til Kristus, dømmer oss selv, avstår fra synden og søker vår rettferdighet og helliggjørelse i Kristus. 

Hovedsummen av hele evangeliet er at Kristi blod renser oss fra alle våre synder. Men når dette skal prøves, er vi som nybegynnere. Vi kan nok tro så lenge livet går sin vante gang. Men om vi som disiplene skulle falle dypt i synd, hvorledes kunne vi da tro? Vi måtte jo komme i det største mørke, om vi ikke var forblindet av en falsk tro. 

Så ser vi at også i slike stunder gjelder Kristi blod. Vi kan holde fast på nåden som veier opp all vår synd. Men i en slik nød viser det seg at om vi har hele evangeliet i hodet, har vi neppe et sennepskorn av tro i hjertet. Vi erkjenner med munnen at vi er svære syndere som bare i Kristus er rettferdige, men samtidig skal vi ha den trøst at vi er ganske fromme og gode kristne. Blir vi virkelig prøvet, gjelder ikke Kristi blod lenger. 

Men slik skulle det ikke være! Å bli fortvilet, å gå ut og gråte bittert, det er helt på sin plass. Men å slippe håpet, det er ikke å ha forstått hva Kristus har gjort. Da tror vi ikke som apostlene at når Kristus er oppstanden, er vi ikke i våre synder. 

Vi skal vite at vi med en slik halv tro aldri kan holde ut striden. For før eller senere kommer nok store prøvelser. Vi kan ikke riktig begripe det før de virkelig store prøvelser og fristelser angriper oss. Bare se hvordan mange troende nesten holder på å bukke under av synd og djevelens angrep, når den onde dag kommer. 

Derfor er det nødvendig at vi lærer grundig hva Kristus har gjort for oss, og i god tid innstiller oss på fristelsene, ikke bare ved å holde oss våkne og å be, men også ved stadig å få mer av kunnskapen om Kristus. 

JESUS GÅR MED DEG TIL EMMAUS! 

Da Kristus påskemorgen var oppstanden, hilste han disiplene men navnet brødre. Om dette skriver Luher: "Det er sant at jeg har syndet og er helt uverdig til å være Kristi bror. Men hvis jeg ikke trodde dette som Kristus har vunnet for meg ved sin død, gjorde jeg utenom alle andre synder også den at jeg fornektet Kristi gjerning og beskyldte ham for løgn. Det må Gud bevare meg fra! 

Derfor vil jeg heller si: Jeg vet nok at jeg er uverdig og at jeg mer skulle være djevelens enn Kristi bror. Men nå har Kristus sagt at jeg er hans bror, da han er død for meg som for Peter, liksom han var en synder som jeg. Kristus ber meg at jeg uten tvil skal tro ham og ikke bry meg om at jeg er uverdig og full av synd. For han vil jo ikke selv bry seg om det eller huske på det. Når han nå ikke vil vite av det, men lar det være dødt og begravd - hvorfor skulle da ikke jeg la det være slik og bare hjertelig love, takke og elske min kjære herre for en slik usigelig nåde? Om jeg derfor er besværet av synd, bør jeg ikke avslå hans store nåde. Tror jeg det ikke, er det min skade. Men det er derfor ingen løgn, men det står fast hos ham." 

I beretningen om de to disiplene på veien til Emmaus finner vi en annen stor trøst i påskeevangeliet. Her har Jesus vist oss hvordan han vil vandre bort fra de andre. Vi hadde tusen ganger gått vill, dersom Herren ikke selv bevarte oss, oppsøkte oss på de ville veier, fant oss igjen og førte oss tilbake til nådestanden. 

Vi kan ikke våke uten at en eller annen synd eller vantroens mørke overfaller oss, så vi ikke vet hvor vi er kommet. Da sukker vi: Å, om jeg visste hvor jeg er! Alt er dødt og mørkt i mitt hjerte. Verken Ordet eller bønnen smaker. Kristus er kommet bort for meg, men det er min egen skyld. 

Om Herren nå overlot oss til oss selv, var vi fortapt. Slik var det også med disse disiplene. Men midt i mørket kom Herren og vandret sammen med dem. Men om noen hadde sagt at det var han som kom, ville de ha sagt at det var den største urimelighet. De trodde han var død. 

Dette bekreftet Luthers ord at når du føler deg aldeles død, uten tro, uten kjærlighet og uten omsorg og lengsel etter det, da ser han deg dypere inn i hjertet og finner at du ikke hadde noe imot om ditt hjerte var brennende av tro og kjærlighet. Når du savner dette liv, denne tro og kjærlighet, og dette gjør deg bedrøvet, er troen ikke død, og Kristus ikke borte, men går med deg til Emmaus. 

Men det er først etter at han har opplatt skriftene for oss, og vi der kjenner ham igjen og hjertene brenner i oss, at vi forstår at han slett ikke var helt likegyldig for oss. 

Men lovet være Gud! Jesus skal også søke opp og frelse dem som virkelig er kommet bort. I hvilken tilstand, kan han ransake hjertet. "Jeg er Herren han vet hvordan vi har det, og er den eneste som kan hjelpe i all nød. Kan du ikke bedømme hjertets tilstand, kan han ransake hjertet. "Jeg er Herren som ransaker hjertet," sier han. 

Lovet være Gud at han ikke har sagt at jeg skal ransake det! Hvorledes kunne jeg våge min sjels evige skjebne på det jeg kunne finne ut? Men når jeg ber ham ransake mitt hjerte, vet jeg at han ikke kan la meg være på gale veier uten at jeg vet det. Han er også den som kan virke i meg alt det som er nødvendig. Han kan vekke og sønderknuse, han begynner og fullender. "Gud virker i oss både å ville og å gjøre etter hans velbehag." 

Men hvorfor blir så ikke alle frelst? De friske søker ikke lege, men de som har vondt. Disiplene på vei til Emmaus var bedrøvet. Det er hos slike han kan virke. Ingen som i mørke søker til hans ord, skal noensinne bli til skamme. I Ordet eller i nattverden skal han alltid kjenne igjen sin Frelser og hans hjerte bli brennende. For en slik bror og en slik hyrde har vi. 

---