«Si til Sions datter: Se, din konge kommer til. deg, saknnodig og ridende  på et asen, på trelldyrets fole.» Les Matt 21,1-9.

Det ene året etter det andre ruller bak oss. Ingen kan stanse tidshjulet. Det går, og vi må gå med.

Årene farer fra oss, det ene fortere enn det andre. Gamle former blir oppløste og gir rom for nye. Foreldre, søsken, slekt og venner bæres i største hast til graven. Vi gråter, og vi glemmer.

Livet yrer omkring oss som maur i tue, mens kjempende og misfornøyde mennesker sender sine dødstrette klager ut i det store rom.

Jorda blir gammel. Folkeslektene blir slitne. Enden på alle ting kommer nær, og Guds høst står for døra.

Midt i alt yrende og jagende liv, med tårer, blod og død, er det ennå et fast og urokkelig fjell som står fast i verdens-fossen uten å flytte seg eller skifte etter tidene.

Det er Jesus Kristus, vår Frelser! Han er i går og i dag den samme, ja, til evig tid.

Enda en gang får Jerusalem se ham innenfor portene sine. Enda en gang vil han by fram Guds rike til dette hårdnakkede folket, Enda en gang vil han banke på den låste døra med sin kjærlige frelserhånd. Enda en gang - i fall det kunne lykkes at kjærlige ord og tårene fra frelserhjertet kunne nå inn i de kolde, innefrosne sjelene. Men nei! Også denne gangen er hjertedøra stengt for frelse og fred.

Et lite øyeblikk tiner folket opp så tungebandet løsner, men så fryser alt sammen til evig is.

Og Jesus satt på asenfolen og gråt. Underlige tårer! Denne eneste dagen i jordlivet hans da han etter menneskelig tankegang kunne ha grunn til å være glad, den dagen gråt han.

Skjærtorsdag og langfredag med lidelsen, spott og dom - da er det ingen tårer í øynene hans. Da vender han seg mot de gråtende menneskene og ber at de ikke skal gråte over ham.

Når kjærligheten bærer lidelse av fri vilje, da trenger den ikke medynk fra andre. Det er egenkjærligheten som går for hver manns dør for å lokke fram medfølelse og tårer.

Hvorfor gråt Jesus på palmesøndag, men ikke på langfredag?

Langfredag går han til Golgata som frelser for verden og løser den bundne slekt ut fra synd, død og Satans rike.

Det er fram mot denne dagen at frelsestrangen har drevet ham. Nå er dagen kommet. Derfor går han frivillig og mild som et lam.

På denne gang bygger han veien for oss heim igjen til Gud. Mens himmelen blir stengt for ham, så åpnes den for oss.

(Artikel af Ludvig Hope i Bibelsk Tro nr. 2 1994  - fra bogen "Ånd og kraft"  -   Shafan 09-04-22)