Det budskab vi hørte - Esajas 53,1-5
Dette sitat fra første verset er tema for det jeg skriver her. Først skal det da strekes under, at

I. Budskapet vi hørte, er fra Gud.

Det er forkynneren, profeten, som stiller spørsmålet: ”Hvem trodde det budskap vi hørte?” ”Vi” står for folket, alle som hørte. Israel, som først fikk budskapet. Også vi er så heldige og så velsignet at vi kan si:

1. Vi har fått høre budskapet fra Gud.

Det har for lenge siden nådd vårt folk og oss personlig. Alt som barn lød det til oss. Og stadig siden fikk vi høre dette budskap. Det var noen som forkynte og fortalte, som underviste og vitnet. De sørget for at budskapet fra Gud ble hørt av nye slekter og stadig fler.
Mange glemmer at Gud har talt til dem. Eller de lukker seg for det og skyver det fra seg. Som noe uaktuelt, sært og rart de ikke vil beskjeftige seg med. Og derfor avviser de det eller utsetter å ta stilling til det.
En annen holdning overfor det vi hører, er den tiltakende likegyldighet til om det som tales og skrives, er det budskap vi hører fra Gud i Bibelen. Utsagn og oppfatninger viser at det reflekteres lite over om det er sannheten som blir hevdet. Tidsriktige synspunkt og meninger gis autoritet fremfor skriftord.
Den som vil bruke bibelsitat til svar på spørsmål om hva som er rett og galt, blir ofte avfeid med denne snedige talemåte: ”Vi skal ikke slå hverandre i hodet med bibelord”. Så har en effektivt avvist muligheten til å prøve meningene på det Gud har talt.
Vi bør være så våkne kristne at vi spør: Er budskapet vi hører identisk med Guds tale i Bibelen? Stemmer det med det som ”står skrevet”?
Her peker profetordet på at

2. Guds budskap handler om Guds Sønn. Messias, Frelseren, stedfortrederen.

Dermed påminnes vi om hva som er det essensielle, Bibelens basis og hovedsak. Det absolutte siktepunkt som Skriften har, er Jesus Kristus. Over alt og i alle tekster er han det egentlige hovedanliggende. ”Man kan ikke preke uten at man preker om Jesus Kristus”, er det sagt.
Enten det er tilbakeskuende profeti eller åpenbaring som går på fremtiden, som den oftest er, pekes det mot Jesus. Frelsen handler om ham, som bar all verdens synd. Løftene begrunnes i ham, ”for så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja”. ( 2.Kor. 1,20.) Håpet har sitt garanti i hans ord, gjerning og seier.
Også denne tydelige profeti, som er oppfylt i detalj ved det som hendte med Jesus, har vært anfektet. Noen har hevdet at denne lidelsesprofeti gjaldt det jødiske folk eller den fromme del av folket. Andre har ment at det handlet om profeten selv eller den forfulgte profetstand.
Men dette budskap, som ble forkynt i det 8. århundre før Kristus, handler om den lidende Herrens tjener. Det er et av de ord i Det gamle testamentet som taler tydeligst og sterkest om Jesus. ”Han”, ”ham” og ”hans”, nevnes 15 ganger i teksten. Det handler om Ham, ”Gud Lam, som bærer verdens synd”. (Joh.1,29)
Dette kapitlet er kalt den ”jesaianske profetis krone”. Luther skrev at ”i hele Det gamle testamente er det ingen klarere profeti verken om Jesu Kristi lidelse eller hans oppstandelse”. Profetien her peker tydelig mot Jesus. Han er hovedperson også i Den gamle pakt. Jesus er kjernen og stjernen i budskapet fra Gud.
Profeten Jesaia så tydelig den lidende Messias. Han visste hvorfor han måtte komme, og hva han ville gjøre. Han så Frelseren gi sitt liv for menneskeheten, og hvordan det ville skje.
Gud ”har vitnet om sin Sønn”, skrev apostelen Johannes. (1.Joh. 5,9). Med overbevisende tydelighet skjedde det allerede i Den gamle pakts tid, slik som her ved profeten Jesaia.

II. Hva hører vi om Jesus i dette budskap?

1. Vi hører om hans menneskelige og guddommelige herkomst.

Blant annet er dette forkynt med uttrykkene: ”Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord”. Bare få kjente til hans guddommelige opphav. For de fleste kom han så naturlig, så ubemerket, alminnelig og ringe. Han hadde røtter i en slekt på jord, som også Jesaia tidligere hadde profetert slik om ham:
”Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, et skudd fra hans røtter skal bære frukt. Og Herrens Ånd skal hvile over ham - visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham.” (Jes. 11,1-2)
Her hører vi både om det menneskelige og det guddommelige. Jesus var også i sin jordiske skikkelse ”for Guds åsyn” med hans Ånd hvilende over seg. Slik finner vi mange vitnesbyrd i Bibelen om det sanne menneske og den sanne Gud i samme skikkelse, i Gudmennesket ”Menneskesønnen”.
Vi hører videre at Jesus blir beskrevet som

2. ”En smertenes mann”. (v.3)

Det er et uttrykk for den legemlige, den sjelelige og den åndelige smerte Jesus måtte utholde. Både av mennesker og for alle mennesker. En lidelse han hadde hele tiden, men som toppet seg dagene før korsdøden.
Denne veldige nød ramme hele Jesu personlighet. Med ringeakt og hån både av hans hellighet, hans menneskeverd, aktelse og myndighet.
”Vi aktet han for intet”, slik beskriver profeten ”smertenes mann” Da han ble ”gjort til synd for oss”, ble han også gjort til den skammelige, vederstyggelige, utålelige og utstøtte. Derfor lød profetien slik her om den lidende, forslåtte Messias: ”Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham”. ”Foraktet var han og forlatt av mennesker”. ”Han var som en som folk skjuler sitt ansikt for”, Så vanæret og tilredt . (v.2 og 3)
I sin dype fornedrelse, ble hans hellige skikkelse krenket, ydmyket og såret. Han led torturets kvaler av svepeslag, tornekrone, korsets tyngde og av dødsnaglene gjennom hender og føtter.
Men verst var den byrde som lå på hans hjerte fordi han bar all verdens skyld og synd. Og kjempet til slutt alene i gudsforlatthetens mørke. Da kunne han ikke be som Sønn og si ”Far”, og trøste seg til hans nærhet. Men han måtte som en synder, etterlyse Gud og rope ut: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Matt.27,46) Slik lød nødskriket på Golgata fra den ensomme, gudsforlatte Herrens tjener, Frelseren Jesus Kristus. Det var stedfortrederens kyrierop for alle.
Det budskap vi hørte forteller også at

3. Den lidende tjener, er den frivillige stedfortreder. Det bekreftes og poengteres slik: ”Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret”. - ”Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham”. ( v.6)

Det er en guddommelig avgjørelse, en beslutning i hans frie råd, et faktum i åpenbaringen, Bibelen, at Jesus er menneskeslektens stedfortreder for Gud. Han er ”mellommann mellom Gud og mennesker”, (1.Tim.2,5) som tok vreden, dommen og straffen for vår skyld på seg. ”Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham”.
Fire ganger brukes ordet ”våre” i versene 4 og 5. Det understreker hans stedfortredende soningsgjerning. Slik forkynte også apostelen Johannes når han skrev om Jesus: ”Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.” (1.Joh. 2,2).
For vår misgjerning ble han knust, i slektens sted han gikk, all verdens synd på ham ble lagt, hver fange frihet fikk. Men det budskap vi hørte, handlet også om:

4. De gode følgene av Jesu stedfortredende gjerning for alle.

Resultatet av den er herlig og omfattende. Her skal bare nevnes det som teksten minner om: For at vi skulle ha fred og legedom.
    a) "Vi skulle ha fred". Det var Guds hensikt og mål. Og det gjaldt ikke bare å ha fred i hjertet. Det er jo veldig stort og ufattelig! Jesus sa: ”Min fred gir jeg dere”. (”Den følbare nåde”). ”Guds fred som overgår all forstand”. (Fil.4,7)
Men her må vi ikke glemme at det er freden utenfor oss selv, freden overfor Gud, som er den helt avgjørende følge av Jesu soningsgjerning. Den som bl.a. Rom. 5,1 taler om: ”Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus”. Dette handler om at fiendskapet med Gud er fjernet, og fredsforholdet med ham brakt i orden. Det skjedde ved at Jesus ”ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger”.
Men Guds hensikt var også at
    b. Vi skulle ha legedom. Helbredelse for vår sjel, så vi kan være åndelige friske midt i den onde og lidelsesfulle verden. Altså, det skulle ikke bare ordnes hos Gud, men også ordnes med oss. ”Legedom” er her et annet ord for ”frelse”. ”Ved hans sår har vi fått legedom”, forkynte profeten. Soningens blødende sår har brakt legedom til den syndige slekt. Enhver som har tatt imot denne frelse, har fått legedom. Derfor er en kristen helbredet, selv om han skulle være legemlig syk.
En dag skal følgene av Jesu stedfortredende frelsesgjerning oppfylles og oppleves fullt ut på kropp, sjel og ånd for alle Guds barn. Der hvor ingen sykdom, ingen smerte, tårer og død, finnes.
Tilbake til tekstens innledningsspørsmål:
”Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbaret?”
Dette er avgjørende spørsmål. Hvordan forholder vi oss til ”det budskap vi hørte?” Er det tatt imot i tro? Det er den som hører sitt ansvar alene.
Enhver skal være klar over at svaret en gir på det første spørsmålet, avgjør hva slags erfaring en får av det andre. For den som tror det budskap en hører fra Gud, får ”Herrens arm åpenbart”. Det vil si: Den som tar imot budskapet om frelse ved Guds Sønn, Jesus Kristus, får erfare Guds fred og legedom i sin sjel. Det er påskens velsignelse Jesus har tilveiebrakt ved sin lidelse, død og oppstandelse – for alle!

For all verdens syndebrøde ville verdens Frelser bløde, tåle spott og sår og bånd. Og til sist all livets kilde senket hodet mens han stille segnet og oppgav sin ånd.

Å, la aldri noensinne korsets tre meg gå av minne, som deg, frelsens fyrste, bar! Men la kors og død og smerte tale, rope i mitt hjerte hva min frelse kostet har!

---