Drama er ikke kristen forkyndelse
Når tilliten til Guds Ord svekkes, kommer andre ting inn i stedet. Og når arbeidsformer som ikke setter Ordet i sentrum, begynner å få innpass, er de med på å forandre oppfatningen av kristendommens vesen.
Noe som etterhvert har blitt mer og mer brukt i kristen virksomhet, er drama. Til og med enkelte bibelskoler gir opplæring i det.
Det er grunn til å rette et sterkt kritisk søkelys mot denne utviklingen. Vi skal gjøre det først ved å vise forskjellen på drama og på det Bibelen sier om kristent vitnesbyrd, ved å se på noen av de uheldige konsekvenser som følger med, og ved å ta opp noen av de argumentene som anføres for bruk av drama.

Bibelen avviser drama som forkynnelsesform

Drama omtales ofte som en "ny" forkynnelsesform, som er særlig godt egnet for TV, film og video. I virkeligheten er det langt fra nytt. Tenk for eksempel på de klassiske greske dramaer, skrevet mange hundre år før Kristi fødsel. Da hellenismen utbredte seg i tiden før Kristus, var det et typisk trekk at det ble bygd store teatre i hver by. Apostlene og de første kristne var derfor fra sin samtidskultur godt kjent med drama som uttrykksform. Dessuten var dramatiske trekk et viktig element i hedenske religioner - jf. Baals-profetene på Karmel (1 Kong 18).

Derfor er det påfallende at vi ikke noen gang i Bibelen finner budskapet framstilt i dramatisk form. Noen vil innvende mot dette at profetene ofte "dramatiserte" sitt budskap. Men det var ikke tale om annet enn symbolske handlinger som skulle illustrere budskapet og gjøre folk oppmerksom på det. Det var noe helt annet enn innstudert rollespill.

Moderne teologi hevder ofte at det var mange dramatiske trekk i Israels gudstjeneste. Men det er i virkeligheten trekk som legges inn i teksten ut fra den forutsetning at Israels religion ikke var vesensforskjellig fra andre. Noen ser på de historiske beretninger i Det gamle testamente som en dramatisk framstilling av frelseshistorien - underforstått at den virkelige historie var helt annerledes. Så her igjen er det tale om tolkinger som ikke stemmer med Bibelens eget budskap. Et sted hvor en del fortolkere mener å påvise dramatiske trekk, er Salomos Høysang - på grunn av at det stadig veksler mellom dem som taler. Men også der er det en klar innleggelse å tale om rollespill. Høysangen er i sin form ikke noe annet enn et dikt der det skifter mellom dem som fører ordet.

Sett på den kulturelle bakgrunn som vi har skissert ovenfor, er det nokså innlysende at Bibelen avviser det en vanligvis mener med dramatisk framstilling og skuespill, som religiøst virkemiddel. I stedet legges det vekt på Ordets forkynnelse (se f.eks. Rom 10). Det er Guds ord gjennom vårt vitnesbyrd som skal formidle frelsen til mennesker.
Det kan være grunn til å tenke over om ikke også billedforbudet i de 10 bud (2 Mos 20,4) har noe å si om dette: "Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden." (I vår katekisme regnes dette som et tillegg til det 1. bud - og utelates dessverre ofte.) Når en ser de forhold som vi har talt om ovenfor, i sammenheng med dette, er det rimelig å anta at billedforbudet også inkluderer det å framstille religiøse saker i dramatisk form, i hvert fall det som har direkte med gudsdyrkelsen å gjøre. For om det kunstneriske "bilde" har en permanent form som i skulptur o.l., eller en mer flyktig form som i drama, er det like fullt tale om menneskelige produksjoner.

Et godt eksempel på den holdning som Bibelen gir uttrykk for, finner vi i forbindelse med påskelammet. Det var et minnemåltid om de grunnleggende frelsesbegivenheter i Det gamle testamente, utfrielsen fra Egypt. "Gjenfortelling" av disse hørte med under påskemåltidet. Men det var ikke tale om noen dramatisk gjenskaping av dem.
Betydningen av at Bibelen legger vekt på forkynnelse, blir enda klarere når vi ser på forskjellen mellom dette og det som drama i seg selv formidler.

Forvrengning

Drama (rollespill/skuespill) er en gjenskaping av dramaets innhold ved at rolleinnehaverne lever seg inn i innholdet og søker å framstille det slik at også tilhørerne/tilskuerne kan oppleve denne innlevelsen.
Det bibelske budskap består av historiske begivenheter og forkynnelse i ord (lære). Frelsesbegivenhetene er virkelige historiske hendinger, og de er engangshendinger som ikke kan eller skal gjentaes (Heb 10,10.14). Det er ved Ordets forkynnelse dette skal bringes videre - og taes imot i tro.

Her ligger hovedforskjellen på dramatisk framstilling og kristen forkynnelse. Det siste omtales som "forkynnelsens dårskap" (1 Kor 1,21) - som ikke beror på kunstferdig form (retorikk, drama o.l.).
Det at Jesus Kristus kom og gikk veien til korset for oss, var ikke noe skuespill. (Dette var faktisk en av de første vranglærer som ble avvist i den kristne kirke - doketismen.) Å søke å gjenskape dette og andre bibelske frelsesbegivenheter, avsvekker deres karakter av å være noe som er skjedd en gang for alle.
Dramatisk framstilling sikter heller ikke på tro, men på innlevelse. Hvilke konsekvenser det har, skal vi komme tilbake til.

Menneskelaget "nådemiddel"

Når det sies - som en stundom kan høre - at drama er mer virkningsfullt enn vanlig forkynnelse, er dette tanker som ikke har sin rot i Bibelens tale om kristent vitnesbyrd. Det innebærer i virkeligheten at en ikke er tilfreds med å bruke de nådemidler Gud har fastsatt.
Det er mange paralleller her til den katolske læren om messeofferet (i forbindelse med nattverden), som går ut på at når presten innvier brød og vin, gjentaes Kristi offer på nytt på ublodig måte til beste for oss i dag. Dette var et av de punktene som reformasjonen måtte gå hardest ut mot. Det opphever Golgata-verkets engangskarakter, og gjør det om til en menneskelig gjerning som skjer i dag. På tilsvarende måte er det med drama: Det blir vår gjenskaping av budskapet - ikke budskapet selv - som skal bringe resultater.

Et svekket syn

Når en tenker litt videre over de konsekvenser bruk av drama medfører, er det flere uheldige trekk som bør nevnes. Ett er at det krever omforming av budskapet slik at det passer inn i rammen. Det vil si at de deler av budskapet som passer til denne formen, framheves (og stundom utmales mer enn den opprinnelige teksten gir rom for) på bekostning av de deler som ikke passer så godt til dette. Videre innebærer formen at det kristne budskap likestilles med andre synspunkter som måtte forekomme i dramaet - og så blir det tilhørernes oppgave å tolke og avgjøre sannhetsgehalten.

Det er klart at sansen for rett lære svekkes når en slik framstillingsmåte blir dominerende. Tendensen blir enda sterkere når en i utvalg av stykker legger mer vekt på godt drama enn på rett innhold, og kan benytte forfattere som har en uklar eller kanskje endog direkte ubibelsk teologi. Mest markert blir det når en mener at dramaet er en form som ikke skal bedømmes ut fra læremessige kriterier.

Omvendelse i bakgrunnen

For den som er oppmerksom på hvor avgjørende kallet til omvendelse er i Bibelen (jf. Luk 24,47; Apgj 10,43), er kanskje dette den siden ved dramaet som er mest iøynefallende. Det viser seg rent praktisk ved at det ikke stilles krav om at de som skal bringe "vitnesbyrdet", er personlige kristne. Tvertimot søker en å få ikke-troende til å medvirke for å få dramaet til best mulig. Men det må jo være klart at dersom ikke-kristne kan formidle budskapet bedre enn troende, så svekkes dets karakter av å være kristent. I somme kretser møter en også den tankegang at bare en kan få folk med i "kristne" aktiviteter (som drama, sang osv.), så er de egentlig så godt som troende.

En mer prinsipiell sak er den kjensgjerning at det som drama kan bringe mennesker hen til, er noe som ligger helt og fullt på skapelsens plan. Det blir en kunstnerisk eller estetisk opplevelse, men ikke tro i bibelsk forstand.
For ikke-kristne religioner - som "dyrker skapningen framfor Skaperen" (Rom 1,25) - er en slik opplevelse ofte det essensielle. Men kristen tro kommer ved at mennesker blir stilt inn for Guds ord, får se at de i seg selv er fortapte og uten håp på grunn av sin synd, og tar sin tilflukt til Kristus alene som sin Frelser.

Et lite personlig vitnesbyrd

Det at drama er en gruppeframføring som krever mye "teknisk" opplæring, er med og skyver det personlige vitnesbyrdet i bakgrunnen.
Her vil sikkert mange innvende at det ikke behøver å være en motsetning mellom disse. Nettopp innøvelsen av roller kan gjøre det mer personlig, og om en tenker på for eksempel korsang, innebærer jo det like mye gruppeframføring og øvelse.
For å ta det siste først, er det en hel del rett i dette. Men også ved musikalsk framføring er det nok dessverre ikke alltid det blir lagt like mye vekt på at det skal være en personlig vitnesbyrd. På den andre siden er det en vesensforskjell i at det budskapet som framføres i musikalsk drakt, er (eller skal være) direkte forkynnelse av det kristne budskap, mens dramaets dialogform fordrer at en stundom opptrer i roller som ikke er ekte for en selv. Dessuten innebærer det at det innføres et nytt ledd mellom budskapet og tilhørerne, i og med at den spesielle kunstneriske formen kommer i forgrunnen.

Kristenlivets vitnesbyrd

Bruken av drama har nok mye sin grunn i at de som arbeider for det, selv har lyst til å drive på med det. Samtidig hevdes det at denne formen er bedre egnet enn vanlig forkynnelse til å levendegjøre det kristne budskap for nåtidens mennesker.

Som vi har påpekt, er det lite som tyder på at ikke det samme kunne sies i tidligere tider. Men en sak som vi også må understreke, er at Bibelen viser oss en form for levendegjørelse (en kunne nesten fristes til å si "dramatisering") av budskapet som ofte kommer i bakgrunnen i våre dager.
Det er de troendes eget daglige liv.

Bibelen viser oss at det er to sider som hører med til det kristne vitnesbyrdet. Det ene er å bringe Guds ord til mennesker. Ingenting kan erstatte det. Uten det kan ikke mennesker komme til tro på evangeliet og bli frelst.

Men samtidig er de troende i seg selv "Kristi brev" (2 Kor 3,3). De er det ved å leve i nåden - et liv til Guds ære og i samsvar med det kall de har fått (se f.eks. Matt 5,17; Efes 2,10). Dette i seg selv kan ikke bringe frelse, men det er Guds anskuelsesundervisning for mennesker om hva evangeliet betyr. Derfor åpner det menneskers øyne og hjerte når de ser troende som er blitt og fortsetter å bli fornyet av nåden, og lever annerledes enn dem som har sine fornøyelser og sitt livsmål i verden. Og det kan lukke menneskers hjerte for budskapet når livsførselen er i strid med det vitnesbyrd som bringes i ord.
Vekten på drama kan lett medføre en slags "skippertakskristendom" som ikke tar det så nøye med livsførselen ellers. Selvsagt forekommer dette også i andre sammenhenger, og er like galt da. Men jeg tror det er grunn til å hevde at vekt på rollespill er med og svekker sansen for at det er i vårt daglige liv og vitnesbyrd kristentroens virkelighet skal leves ut og sees av mennesker.

"Skuespill for verden"

Stundom kan en høre ordet i 1 Kor 4,9 anvendt som forsvar for drama og skuespill. Det står om å være "et skuespill for verden".
Hadde det ikke vært for at denne tankegangen er tidstypisk, ville den ha vært betraktet som en kuriositet. Den er en god illustrasjon på hvordan bibelord kan brukes til å begrunne ting som synes innlysende, uten å legge merke til hva som egentlig står.
Det som sies i det nevnte bibelordet, er at verdens mennesker betrakter de kristne som et skuespill. Det sies slett ikke noe om at vi skal lage skuespill for å få de ikke-kristne i tale. Tvert om, det er nettopp det ekte troslivet som skal tale, selv om verden oppfatter det feil. Det legges med andre ord vekt på det livets vitnesbyrd som vi har understreket ovenfor.

Drama som "illustrasjon"

Det er ikke alle som bruker drama, som vil gå god for den oppfatningen vi har referert ovenfor, at drama er en bedre "forkynnelsesform" enn direkte tale. Noen vil mer se på selve dramaet som et middel til å få folk interessert, og så skal budskapet bringes enten som et direkte vitnesbyrd inne i selve dramaet, eller som forkynnelse i tillegg til det. Denne forkynnelsen skal så bringe tilhørerne inn i møte med Gud. Selve dramaet blir da mer å betrakte på linje med "illustrasjoner" i ord eller fakter ("symbolske handlinger") som har blitt brukt i forkynnelsen til alle tider.

Til dette er det for det første å si at i ekte drama er direkte forkynnelse egentlig et fremmedlegeme. For å bringe propaganda er drama velegnet, men ikke til å bringe et endegyldig budskap. Hvem kan for eksempel tenke seg at en dommer i en rettssak skulle bruke skuespill for å framstille dommens innhold? Den erkjennelse at direkte forkynnelse må komme i tillegg til selve dramaet, viser jo også at det på mange måter er lite egnet til å bringe kristent vitnesbyrd. Men selv om en innrømmer at det i somme tilfelle kan virke som en "blikkfanger", og har ført enkelte mennesker til å spørre etter hva kristen tro er, så er det jo mange ting som kan bidra til det. Er det rett å bruke tid og krefter på et arbeidsredskap som gir så lite igjen for strevet (kristelig sett), og som ofte tjener mer til å skygge for enn til å framheve budskapet? Fra et land der moderne media har enda større betydning enn i Norge (Japan), finnes en god illustrasjon på dette. Noen mediafolk var svært opptatt av drama ("indirekte evangelisering") for å få folk i tale. Men det viste seg at da en tok til med direkte forkynnelse, og direkte vitnesbyrd i sang og samtale, fikk en straks mye større - og mer positiv - respons, også fra ikke-kristne.

Det at nåtidens mennesker er mye opptatt av underholdning og drama, burde også få oss til å stille det kritiske spørsmål om vi egentlig kan bringe et budskap som er forskjellig fra det folk flest er opptatt av, dersom vi benytter en slik form.

Evner og uttrykksmåter

Til sist må vi si litt om det synspunktet at vi mennesker er ulike, har forskjellige evner og interesser, og bør ta i bruk alle muligheter vi har for å bringe evangeliet videre og gjøre folk oppmerksom på det. Dessuten pekes det ofte på at mye av vår møtevirksomhet har vært preget av "enveis-kommunikasjon" - og at drama kan være et godt middel til å få tilhørerne til å delta (iallfall følelsesmessig).

I tillegg til å si at en slik tankegang har lett for å overse mye av det vi har pekt på ovenfor som grunnleggende i kristen virksomhet, vil vi nevne på følgende.
Det er noe rett i at vi skal bruke alle vår evner til Guds ære og til å vitne for andre, men det er ikke uvesentlig hvordan vitnesbyrdet bringes. Er vi ikke også i dette stykket veiledet av hva Bibelen viser oss, kan det i en syndig verden lett bli noe helt annet enn det kristne budskap vi bringer. Ikke minst er det viktig å tenke over om det er vi selv (og vår dyktighet) som står sentralt i det mennesker oppfatter av vitnesbyrdet - istedenfor Kristus.

Videre er det rett at vi mennesker er ulike, og har forskjellige følelsesmessige reaksjoner - noen individuelle, noen kulturelt bestemt. Vi skal derfor være varsomme med å tale om en bestemt form som den den eneste rette (for eksempel liturgisk ensretting). Men det er en vesensforskjell på spontane reaksjoner og på systematisk å framelske spesielle reaksjoner. Det behøver slett ikke være noe usunt i at enten forkynneren eller tilhørerne gir uttrykk for følelser - når bare ikke dette dominerer slik at budskapet kommer i bakgrunnen. Men dersom en bruker spesielle virkemidler (enten det er drama eller andre former) for å frambringe spesielle reaksjoner, er det tale om suggesjon og ikke om kristen forkynnelse. Det er nok ikke tilfeldig at vi ikke minst finner slike tendenser i bevegelser som legger mer vekt på opplevelser enn på rett bibelsk lære.

Konklusjonen blir kort sagt at den økende bruk av drama i kristen virksomhet er egentlig et tegn på verdsliggjøring. Dessuten er slik praksis et trekk som hører heime i det som reformasjonen kalte "svermeri", som ikke regnet Guds åpenbarte Ord i Bibelen som det sentrale eller som tilstrekkelig. Det vil også si at en har mer tillit til egne evner og tanker enn det som Bibelen understreker, når det gjelder kristent vitnesbyrd.
 
(Stykket har stått på trykk i Dagen for noen år siden.)