Forførelser i endetiden
Det som er et uhyggelig trekk i endetiden er at det skal oppstå åndsbevegelser som drar oppmerksomheten bort fra Bibelens lære om Jesus (Guds sønn) som frelser. Mye tyder på at slike åndsretninger skal få betydelig tiltrekning på menneskeheten mot avslutningen.

Vi tar med et avsnitt fra 1 John 4:1-3 om dette: «Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden. På dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden.»
Som eksempel kan nevnes en ny åndsbevegelse – med opprinnelse i USA – men som gjør seg stadig mer gjeldende også i de nordiske land. Den går under betegnelsen "Willow Creek". Det er et typisk trekk ved vår tid at det nesten hele tiden oppstår nye åndsbevegelser som skal overgå de tidligere i tiltrekning. Men som regel blir de nye bevegelsene stadig mer lovisk og moderne. Dette står i motsetning til hva Ordet spør etter: «Så sa Herren: Stå på veien og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den.» (Jer 6:16).
Vi hadde i sin tid en åndsbevegelse innen Norden, som – åndshistorisk sett – har betydd mye til fornyelse, velsignelse og samvittighetenes frigjøring, nemlig arven etter C. O. Rosenius (1816-68). Mye ville vært vunnet av åndelig velsignelse innen vårt nordiske land om vi hadde tatt vare på arven etter våre åndelige fedre! «Men Ånden sier med klare ord at i kommende tider skal noen falle fra troen og holde seg til forførende ånder og demoners lærdommer. Det skjer ved hykleri av falske lærere, som er brennemerket i sin egen samvittighet.» (1Tim 4:1-2)
Starten til Willow Creek går tilbake til 1975, da pastor Bill Hybels ønsket å prøve nye metoder for at hans kirke kunne nå lenger ut. Hans idé var at man skulle søke å tilfredsstille det behovet og de ønsker som den ikke-kirkelige delen av folket hadde. Dette var i Chicago-området i USA. Og som en beskrev den nye situasjonen: «Folk strømmet til og ble tiltrukket av de hyggelige omgivelser og de underholdningspregede gudstjenester.» Man oppnådde den suksessen man hadde håpet på. Men vi kan i sannhet spørre: Er dette bibelsk og fremmer dette Kristi sak på jorden?
Hvordan har denne metoden virket? En kjent tysk leder skrev etter å ha besøkt Willow Creek kirken: «Jeg reiste til Chicago med en skeptisk holdning, men i møtet med denne varme, vennlige atmosfære ble mitt hjerte vunnet.» Slik har det uten tvil gått med mange. Men nettopp dette gjør oss mer betenkt. Det kan virke som at en fremmed åndsmakt tar bort alle hindringer og motforestillinger, slik at sjelfienden kan få fritt spillerom.
En kirkehistoriker uttaler: «Tendensen til å anlegge en pragmatisk holdning på det åndelige plan, har dype røtter i USA. Når man spør etter hva som gagner livet og hva som er nyttig, får man det svar man ønsker etter et pragmatisk prinsipp. Men andre ord er den pragmatiske livsinnstillingen som for en del er typisk USA, ikke i samsvar med Skriften. For i vår Bibel er det trukket opp klare retningslinjer for hva som er rett og galt!»
Det er uten tvil en tydelig tendens innen Willow Creek og dens forkynnelse at en søker å imøtekomme menneskets behov og lykke og at dette får prioritet foran de bibelske sannheter. Og ut fra vår grunnholdning som evangelisk-lutherske kristne, er dette en skjebnesvanger holdning.
Budskapet «Kom til Jesus, og du skal bli lykkelig!», er et farlig avkortet evangelium og langt borte fra Bibelens sannhet!

Det må sies klart fra at et menighetsliv i bibelsk forstand vil forkrøples om ikke den bibelske og evangeliske lære blir klart framhevet! Med andre ord: I en menighet og kirke bør det legges betydelig vekt på det rent læremessige – ut fra Bibelen – hvis menigheten skal styrkes i troen og rotfestes i Kristus. For det står skrevet: «De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, brødsbrytelsen og ved bønnene» (Apg 2:42).
Er det forsvarlig å søke å dra mennesker ut av verden med verdslige midler? Hvorfor skal musikken være pop- og rockemusikk? Hvorfor skal det benyttes drama for å få folk til å lytte til en bibelsk preken? Bringer disse metoder evangeliet til verden? Mon ikke de snarere bringer verden inn i kirken og til menigheten? Det er på tide av vi besinner oss på det bibelske forbildet på menigheten som Guds hellige folk (1Pet 2:9). For det er ordet om korset som setter skille mellom menigheten og verden.
Det er tydelig at Bill Hybels ser seg selv som en nøkkelperson i forsøket på å skape forsoning mellom de karismatiske og de ikke-karismatiske innen de evangeliske kirker.

For få år siden ble «Willow Creek Association» dannet med 2200 kirker og 70 forskjellige trosretninger. For å få dette til å fungere, må bekjennelsesmessige forskjeller skyves i bakgrunnen. Det eneste som forener dem er at de alle gjør bruk av Willow Creek-modellen for kirkevekst. En viktig sak innen Willow Creek er å arbeide for å fjerne all forskjell mellom kirkesamfunnene. Sannheten som våre åndelige fedre ofret alt for, skal utvannes i den hellige ekumeniske enhets navn.

Ytre sett er Willow Creek et imponerende fenomen. Men en nøyere undersøkelse avslører noe annet. Kjennetegnet på Willow Creek er åndelig overfladiskhet. Man går ikke i dybden! Det som Willow Creek står for er ikke noe annet enn en prangende fasade, som skjuler en dyp åndelig fattigdom.
Har forsvarerne av Willow Creek undersøkt kilden til Hybels arbeidsmetoder – i lys av Skriften ? Vi kan spørre: Er Willow Creek bygget på klippegrunn eller sandgrunn? Det gjenstår å se!
Vår evighet blir bestemt etter vårt forhold til Jesus (Sønnen). «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3:16) Det synes å være noe typisk ved endetiden at det oppstår en rekke åndsbevegelser rundt i verden med et lovisk preg og der det frigjørende budskapet om Jesu seier på korset for våre synder er utelatt. Dette er tragisk og uhyggelig!
For vår seier ligger nemlig i ordet om korset: «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.» (1Kor 1:18)
For her er ikke mulig med noe kompromiss – noe midt imellom loven og evangeliet. Her er utgangen enten evig liv eller evig fortapelse. Det står om veldige realiteter! For den som ikke er frelst ved Jesu stedfortredende korsdød, vil gå fortap!
En viktig sak å merke seg ved Jesu korsdød for våre synder, er at denne sannheten må elskes om vi skal bli bevart i sannheten og nå målet i himmelen! For Bibelen taler i denne sammenheng om «kjærlighet til sannheten» (2Tess 2:10). Dette er ikke bare en kunnskapssak, men hele vår personlighet må gå opp i dette å elske Jesus og hans frelsesverk for oss!

---