Hellig uro.
Der finnes en hellig ro. Jesus kaller den hvile.
«Kom til meg alle l som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile». Mat. 11,28.
Denne ro, denne hvile er gitt - gitt oss av Gud selv. Det er en fødselsgave skjenket hver gjenfødt kristen fra tronen. Hvor ofte har vi vel ikke sunget om dette med ord som disse:
«Hvor finner vel hjertet sin saligste ro? Hos Jesus, ja, blott hos Jesus .. »
En hellig ro fordi jeg vet at mine synder er tilgitt - jeg har fått tilgivelse hos Gud ved Jesus Kristus. Mitt navn er skrevet inn i Livets bok der oppe. Barnets ro i Fars hus.
Når David skal skildre denne hellige ro, bruker han blant andre disse to bilder.
- Han lar meg ligge i grønne enge. Salme 23, 2. 
Har du no en gang sett en sau ligge i en grønn eng -? Da vet du at den er tilfredsstillet. Den har ett og ett. Nå er den mett, og har lagt seg midt i enga. Den vet at her er nok for i dag, nok for i morgen, nok for alle dager som kommer.
Dette er den hellige tilfredsstillelse i Guds rike  - den hellige ro. I samme åndedrag kaller David det også for «Hvilens vanne». Den tørste har drukket seg utørst - drukket seg til hvile. Noe er blitt tilfredsstillet.
Det andre bildet er dette -:
- Du dekker bord for meg like for mine fienders øyne. Salme 23, 5.
Vi tenker slik -:
- Ja, her like innfor fjendens øyne, her i denne svære krise, i denne fare vil Herren legge våpen i min hånd, så jeg kan ta kampen opp, kampen mot fristelsens sterke fjende - ungdommens begjær -  kjødets overveldermakt. Meg selv og alt utom meg som vil ødelegge .. Nei.
I stedet dekker Herren et bord. - Ta til deg, barnet mitt. Prøv å roe deg her ved mitt rike bord - i engene - ved vannene. Ta imot! Først da blir du sterk i striden. Da er du blitt rik, blitt fylt av noe guddommelig. Der like innfor fiendens øyne vil du bli en seiervinner. Ikke fordi du greidde slå igjen. Ikke fordi du seiret i en diskusjon om adiafora. Ganske enkelt fordi du tok imot ved hans bord.

- I slillhet og tillit skal eders styrke være, sier profeten Esaias (Es., 30, 15). Her i Østen hjemsøkes vi ofte av kraftige taifoner, hvirvelvinder som legger alt øde i sin vei, hvirvler skip ned i havdypet, river hus fra grunnvollene og kaster dem langt avsted, raserer hele byer ..
Nå forteller vitenskapsmenn oss at i sentrum av disse kraftige hvirvelvindene er et område hvor det er helt stille - er ro. Og vi får videre vite at denne ro der inne er taifonens styrke.
Eier så jeg som kristen denne sentrumsro - denne hvile som gir meg styrken i striden - den hellig ro like for fiendens øyne?

Det er denne hellige ro en kristen får eie foran dødens porter. Vel kan han anfektes her på den siste mil mot floden. Men troens anker er ikke kastet i avgrunnen. Det er innenfor forhenget. Og den ankerkjetting greier ikke djevelen slite over.
Denne hellige ro var det vel martyrene fikk på keiser Neros tid, da de brant som fakler i hans lysthage eller ble revet i stykker av ville dyr til romernes forlystelse. En ung kvinne satte i et vilt skrik da en utsultet løve slo tennene i henne på areaen i Roma.
- Slik ja, slik burde de alle skrike, nikket den grusomme keiser til sin kvinne. - Hva kommer det vel av at det er så stille der nede - at disse kristne lar seg rive i biter uten et skrik?
Men hans kvinne kunne ikke svare. Hun satt sammen med Nero under baldakinen på ærestribunen høyt oppe mens løvene rev de kristne i stykker der nede.
Dødens ro - og roen til å kunne dø er ikke det samme.

Men hva er så uroen - den hellige uro -?
Er det plass for noen uro i en kristensliv -?
Uro hos et Guds harn - er ikke det tegn på at det er noe galt, noe i veien med hans omvendelse, noe skjevt som er kommet inn i hans gudsforhold? Vil ikke det med andre ord si at jeg ikke er frigjort - ikke løst - ikke skikkelig frelst? I alle fall er det vel tegn på at noe må være galt -noe må være gått i stykker?
Der er en uro i en kristens liv som Jesus bebreidende setter fingeren på. Han sa det slik til den strevsomme, urolige Marta: - Du gjør deg strev og uro med mange ting, men ett er nødvendig .. (Luk., 10, 41).
- Gjør deg uro ..
Mange av oss trenger sikkert i dag å stanse opp for denne Jesu milde formaning. Det er min selvskapte, selvlagede uro han setter fingeren på.
Men der er en hellig uro, som Jesus elsker å finne hos alle sine barn på jorden - en guddommelig uro - en uro som springer fram av selve gudslivet - fra samlivet med Gud, ja, som er en frukt av dette samfunnsliv, er selve samfunnet - eller i alle fall en del av det -  en uro Herren selv skaper i en kristens liv - en uro han selv nærer og holder vedlike.
Del i guddommelig natur, kaller Bibelen dette. Se 2. Pet., 1,4.
«U ro  t i l   i n d e r l i g g j ø r e l s e»
Det ordet er skapt av Søren Kierkegaard. Og det blottlegger med en gang klart og tydelig for oss Herrens mening med den hellige uro - eller rettere målet for den -: Inderliggjørelse.
Det er først en uro for meg selv. Bibelen gjengir det på denne måten -:
- Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangehånde tanker, og se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei. Salme 139,. 23-24.
Den samme David som skrev de ord vi gjenga av den 23. salme, har også skrevet ovenfor siterte vers. Det er to toner fra den samme harpe - ro og uro.
Bønnen - nødropet vi finner her i den 139. salme - forklarer ganske enkelt for oss hva vi mener med hellig uro - uroen for meg selv som kristen. Her har denne hellige uro funnet ord funnet vei opp til ham som skapte den, i et hjertets nødrop-:
- Ransak meg Gud!
Ikke slik -: - Ransak han Per og henne Karoline, kjære Gud. Det er visst smått stell med hele kristendommen deres nå. Og den misjonæren som nå nettopp var her i bygda, han var så «tørr». og noe resultat av møtene hans ble det heller ikke. Du får ransake ham, Gud, se om der er noe i veien med ham.
Riktig. Vi har også dette ansvaret for de andre. Men først -:
- Ransak meg: mitt hjerte, mine tanker, veiene jeg går. Er det rett med meg, Gud - eller bedrar jeg meg selv? Hvor denne uro - uroen for meg selv - er stilnet i en kristens liv, har den hemmelige død allerede fullbyrdet sin gjerning. Jeg kan fortsette å være misjonær, kan fortsette å preke, fortsatt bære kristennavnet, flyte videre på vrakrestene av det som en gang var.
Men dommen er avsagt i himmelen -:
- Navn av å leve, men du er død! I denne død døde uroen for meg selv.
Rundt om i hjemmene kan vi finne to slags blomster - levende eller døde, ekte og uekte. De uekte er laget av papir, og gjort så vel at du ofte ikke ser forskjellen. En ting er jeg i det siste blitt så forferdelig redd for: Dette nemlig, som kristen ikke å være annet enn en papirblomst.
Hva skiller så papirblomsten fra den ekte? Jo, dette -: Den reagerer ikke på noe.
Om det er vann i blomstervasen eller ikke, betyr ingen ting. Om du plaserer rosene i en iskald vinterstue med tilfrosne ruter eller i ditt varme kammer, betyr heller ikke noe. På loft eller i kjeller - ute eller inne - rosene er akkurat de samme.
Det jeg er blitt så livende redd for, er at jeg som kristen ikke er annet enn en slik papirblomst som ikke reagerer på noen ting. Om folk lytter når jeg taler, eller de likegyldig blar i sangbøkene, ser ut av vinduene og ønsker jeg var ferdig, se, det virker ikke på meg. Jeg holder min preken - er ferdig - har gjort min plikt - og går.
Om noen «våkner» på møtet, om noen vekkes og kommer i nød for seg selv og andre, eller alt er like rolig ved slutten av møtet som da vi begynte, det betyr ingen ting lenger. Jeg er ferdig med dagen. Mitt hjerte banker helt rolig. Det er intet jag i min puls. Jeg har ikke reagert hverken overfor meg selv eller denne dødens ro i møtet.
Eller du som sitter der i benken - si meg: Reagerer du? Blir du urolig fordi det ingen glød eller varme er i predikantens budskap, ingen hellig ild, og ingen appell til de uomvendte i benkene? Tar du til å bli urolig for deg selv der du sitter, fordi du ikke lenger kjenner nøden - ikke lenger opplever at en tåre kan finne vei nedover kinnet?
Er jeg en papirblomst på prekestolen?
Du en papirblomst i forsamlingen?
Ingen av oss reagerer.
Ingen uro og angst lever lenger i våre hjerter.
Den levende rosen reagerer ganske sterkt på lys og mørke, frost og varme, vann og tørke. Skulle vi i dag sammen - jeg fra prekestolen - du fra benken - gå inn til ham som bor i det evige, himmelske lys - bøye oss ned der og rope med David -:
- Ransak meg, Gud, prøv meg, kjenn meg! I denne nyfødte uro tar fornyelsen til. Og i fornyelsen fødes vekkelsen.

Paulus var et modig menneske, en uforferdet kristen, en løve på talerstolen, og en helt innfor konger og høye råd. I hellig ro sto han innfor fyrster og fogder og avla sin frimodige bekjennelse om den Herre han tjente. Intet fikk ham ut av denne ro. Intet kunne få ham til å skjelve, ikke engang martyrsverdet.
Det er den hellige ro.
Men når Paulus står der innfor sin egentlige Herre, som han følger og tjener - Jesus Kristus da skjelver han. Når han skai skrive dette ned, sier han det slik-:
- Men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, forat ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig. 1. Kor. 9, 27. - Selv skal finnes uverdig ..
- Bli forkastet, sto det i min første Bibel. Ingen andre av Bibelens forfattere har maktet å skildre en kristens ro i Jesus Kritus slik som Paulus, men heller ingen har kjent denne hellige uro for seg selv slik som nettopp denne mann - kjent angsten for å bli forkastet. ..

Livet med Gud og uroen hører sammen. Den hellige uro er frukten av vennskapet - født i det - født ud av det. Og den holdes vedlike i det fortrolige samfunnet med Jesus Kristus. Hvor det intet fortrolig samfunn er med Herren er det heller ingen uro, ingen nød for de andre.
Dette er det guddommelige vennskapets smerte - lidelsen i hans samfunn. Vil jeg leve der langt ute i periferien i hans rike, kan jeg slippe denne smerte - denne uro. Den finnes bare der inne i sentrum - inne ved korset - jordens dystre vitnesbyrd om guddommelig hellig uro for den verden det ble reist i.
Del i guddommelig natur er det samme som å ha del i guddommens verdenssmerte - verdensuroen.
.....
- Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd som er os gitt Rom.5,5
Selve denne uro er i Guds kjærlighet. Og denne kjærlighet utøses i våre hjerter ved den Hellige Ånd. Veien inn til dette liv, sier skriften selv, er å bli fylt av den Hellige Ånd. Uroen for mig selv, uroen for de andre er Åndens virkning i mitt hjerte.
Veien du må gå kan bli tung og lang. For ditt tempel må ryddes før Ånden kan fylle det. Men er du villig til å betale prisen, skal denne guddommelige kjærlighet fylle dit hjerte. Og i denne kjærlighet er også den guddommelige uro.

---