Syndens væsen og syndens følger
Bibeltime over 1 Mos 3
Vi skal stanse opp for det kapitlet i Bibelen som kommer til å sette loven så si for alt som skjer gjennom menneskehetens historie, nemlig tredje kapittel i første Mosebok, der vi hører om syndefallet.
En gammel bibellærer sa det slik at utover de tre første kapitlene i Bibelen, sies det i grunnen svært lite nytt. Alt som overhode står i Skriften videre, er bare utfoldelse av det som står i de tre første kapitlene. Selv om det er sagt som en spissformulering, så tror jeg langt på vei at det også treffer blink.

Syndens vesen
Skal vi samle i en sum det som beskrives for oss i dette kapitlet, så tror jeg at vi kan gjøre det ved å si at her beskrives for oss det som er syndens vesen og det som er syndens følge. Men det er helt avgjørende for oss å være klar over at her beskrives nettopp syndens vesen.
Når mennesker taler om synd, så taler de jo gjerne om synd som om det først og fremst var bestemte gjerninger som gjøres av ulike slag. De ytre gjerningene som er brudd på de ti bud, og sannelig, det er synd. Men den slags synder eller ytre gjerninger det er i seg selv bare følger og konsekvenser av det som vi her hører, og som er kjernen i all synd. Det er liksom mørke bekker som renner frem av den mørke kilde, det som vi kaller de syndige handlinger eller gjerninger. Mens her er det altså vi hører hva synd egentlig dreier seg om. Da skal vi se på noen av grunntrekkene ved dette.
Når slangen skal føre Adam og Eva til fall, så begynner han, og det er ikke tilfeldig, han begynner med å stille dem et spørsmål: Har Gud virkelig sagt? Med dette sår djevelen tvil på Herrens Ord. For saken er jo den, at når djevelen vil skille mennesker fra Gud, så må han først skille mennesker fra Guds Ord.
Skal menneskets gudsforhold ødelegges, så må menneskets forholdet til Guds Ord først ødelegges. For dette er jo noe som er helt grunnleggende i Den Hellige Skrift at et menneskes gudsforhold består i og bygger på først og sist menneskets forhold til Guds Ord. Slik forholdet til Ordet er, slik er forholdet til Herren selv.
Derfor er det helt målbevisst at når djevelen skal angripe mennesket og føre det til fall, så er det Ordet som er det første mål han søker å ramme. Har Gud virkelig sagt?

Når forholdet til Guds ord ødelegges
Så er saken også den at kan djevelen først ødelegge menneskets forhold til Herrens Ord, så kan han siden føre mennesket nøyaktig dit som han selv vil, for da har han fått mennesket i sin makt. Men så lenge et menneske bøyer seg for Guds Ord og lar Guds Ord få rett i sitt liv, da har djevelen ikke makt over det mennesket.
Så avgjørende er denne sak, og derfor er det innerste i synden nettopp dette at djevelen ødelegger forholdet til Ordet. Har Gud virkelig sagt?
Så skjønner vi også hvor alvorlig og hvor farlig det er, og hva som kommer til å skje i Guds folk og Guds rikes liv, når ulike former for fornektelse eller svekkelse eller forvirring av Guds Ord får rom. Det vil alltid og uvegerlig føre til at Guds folk lider skade og djevelen får rom imellom oss. Derfor er det liberal teologi er så farlig. Derfor er det det er så farlig når mennesker begynner å lite på andre autoriteter enn det ytre Guds Ord.
I våre dager er det en særlig fare som mer og mer reiser hodet og blir en fare også for Guds folk på bedehuset. Det er den forestilling om at Gud også kan tale til oss med et indre ord i våre hjerter på en slik måte at man blir uavhengig av det ytre Guds Ord som står skrevet i Den Hellige Skrift.
Dette kommer i kjølvannet på ulike deler av særlig ekstrem karismatikk som dessverre får stort innslag i deler av ungdomsflokkene, også ungdomsflokkene på bedehuset.
Det indre ord i menneskets hjerte er ikke fra Gud. Når Gud kommer til oss, kommer han alltid til oss gjennom et ytre ord som står skrevet. Det er vi avhengig av, og når djevelen søker å gjøre mennesker opptatt av en eller annen såkalt åndens tale i menneskers hjerte, er det nøyaktig det samme som skjer, som skjedde på syndefallets dag, at djevelen søker å føre menneske bort fra avhengigheten av det ytre Guds Ord: Det står skrevet! Har Gud virkelig sagt?
Så får vi denne form for overåndelighet som vi her peker på, som ser veldig imponerende ut, som de ikke grunnfestede sjeler lett lar seg dupere av. Den får makt fordi den ser så meget åndelig og gudfryktig ut. Men det er den religiøse djevel som opptrer slik.
Guds folk er alltid avhengig av det ytre Guds Ord. Det står skrevet i en bok som altså ikke lyder fra den ene eller den andre røst i mitt eget hjerte, men som lyder fra Den Hellige Skrift. Dette er en Guds ordning som han har satt her i verden. Så lenge vi lever her i tiden er vi avhengig av Skriften.
Guds folks skjebne hører uløselig sammen med dets forhold til Den Hellige Skrift: Har Gud virkelig sagt? Der begynner djevelen sitt arbeid, enten det høres på fromt vis eller i form av direkte fornektelse. Det er den samme slangen som står bak uansett. Dette er det første trekket vi skal merke oss.

Løgnen om Gud
Det neste trekk som vi ser djevelen kommer med til Adam og Eva når han skal føre dem til fall, er at etter at Eva har svart ham, så sier han: Dere skal visselig ikke dø. I dette ligger det en blank fornektelse av det Herrens Ord som lød forut for Evas skapelse, da Herren sa om det tre som står midt i hagen: Det tre skal dere ikke ete av, for den dag dere eter av det, skal dere visselig dø.
Det er blank fornektelse, men hva innebærer denne fornektelsen? Det er en fornektelse av to ting.
For det første er det en fornektelse av Guds hellighet. For hvilken Gud er det som dømmer synd, jo det er den Gud som er den Hellige Gud.
Det at Gud er hellig slik skriften åpenbarer han for oss, innebærer at Gud er en Gud som er evig adskilt fra, og som er vesensfremmed fra alt som er syndig, ondt og alt som er urent, slik at Gud og det onde er likesom ild og vann.
Når djevelen skal inn, søker han alltid på ulike vis å ødelegge og fornekte nettopp Herrens hellighet. Det gjør han ved å si: Synd er da ikke så farlig, Gud er jo kjærlighet. Og så taler djevelen meget om Guds kjærlighet på en slik måte at han ved hjelp av den slags tale setter en tykk strek over Herrens hellighet.
Men det skal vi vite, at der en bruker ordet og talen om Guds kjærlighet til å avsvekke Guds hellighet, der er løgneren på ferde.
Dette hører vi altfor meget om i våre dager. Det var jo også dette som var noe av hovedargumentasjonen i den store striden på femtitallet etter Hallesbys tale i Storsalen i 1953. Da var det at biskop Schelderup gikk ut mot Hallesby og sa at talen om den evige fortapelse og de evige helvedesstraffer ikke stemte med hans bilde av den kjærlige Gud. Hans gudsbilde var et helt annet enn det professor Hallesby forkynte.

Løgnen om syndens følger
Ja, den som fornekter Guds hellighet, han har ikke bare et annet gudsbilde, han har en annen gud. Det er det som er saken i dette. Men når djevelen vil inn, er altså det neste han gjør, er at han fornekter Guds hellighet. Dere skal visselig ikke dø, og det neste han dermed også fornekter er at han fornekter at synd har konsekvenser.
Dette er en grunnlov som Den Hellige Gud har satt inn i skapelsen fra begynnelsen av: Synd bærer alltid døden med seg. Dersom du eter av treet skal du visselig dø. Djevelen vil innbille det stakkars menneske at de kan synde uten at det får følger.
Men det vi her hører Herren si, er noe som gjentas over alt i Den Hellige Skrift, slik som når Paulus skriver i Galaterbrevet: Det et menneske sår, skal det også høste. Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet, den som sår i Ånden, skal høste evig velsignelse ved Ånden.
Så er nettopp dette uttrykk en grunnlov som Gud har satt inn i menneskets og historiens liv. Synd har følger. Hvis det ikke var slik, da ve oss. Hvis Den Hellige Gud ikke hadde forbannet Adam og Eva etter fallet og vist dem ut av hagen, ja, da ve oss. For tenk om Gud hadde bare sett gjennom fingrene med alt, så mennesket kunne leve evig i synd og samtidig beholde Guds velsignelse, da hadde jorden blitt et evig helvete.
Vi skal takke Gud for at han nettopp setter denne grense for all synd. For om det enn virker hardt for det gamle menneske, er det en stor Guds nåde og kjærlighetsgjerning at han setter en grense for det onde og sier: Så langt og ikke lenger.

Løgnen om mennesket
Det tredje som djevelen gjør når han skal føre mennesker for fall, det er det vi hører han sier til Eva når han sier: Dere skal bli likesom Gud.
I dette ligger kjernen til og kilden til det veldige hovmod som kjennetegner det falne menneske, slik at mennesket etter fallet fritt ser seg berettiget til å avsette Gud fra sin trone for selv å ta plassen i Guds sted.
Det falne menneske opptrer som gud i sin egen verden, og dermed sier det: Jeg vil være min egen lovgiver, jeg trenger ingen Gud til å fortelle meg hva som er rett og galt, det vet jeg selv. Jeg vil være min egen herre, jeg vil ikke ha noen herre over meg, da blir jeg jo ufri. Jeg vil være alle tings dommer, for det myndige menneske reiser hodet i trass mot Gud og vil aldeles ikke tillate at en hellig Gud kan være min dommer. Nei, det er mennesket som vil være Guds dommer.
Og nettopp dette trekk som vi her ser i sin kjerne, er det som stadig sterkere kommer til å utfolde seg i menneskehetens historie. For når avslutningen på historien males for våre øyne på Bibelens siste blad, og den person som kalles Antikrist tegnes for våre øyne, hva er det som kjennetegner ham? Han setter seg i Guds tempel og gir seg selv ut for å være Gud.
Da er likesom linjen løpt ut til enden, der det var en som begynte med å si: Dere skal bli likesom Gud. I Antikrist er det denne menneskes selvforgudelse når sitt mål og sitt ytterpunkt, og dermed har også synden nådd sitt mål i menneskehetens historie. Da står også enden for døren.
Derfor henger det som sies om de siste ting i Den Hellige Skrift på det aller nærmeste sammen med det vi hører om de første ting. Og likesom mennesker gjør seg selv til Gud ved avslutningen, så består også dette i fornektelsen av alt som er hellig.
Hva er det som forbereder veien for Antikrist når han kommer? Jo, lovløshetens hemmelighet. For det å fornekte Guds hellige lov er også det samme som å fornekte Guds egen hellighet. Om det skjer ved pene og vakre talemåter om Guds kjærlighet eller på annet vis, er for så vidt underordnet. Det er den ånd som kom inn i begynnelsen som gjør sin gjerning og som er virksom hen imot avslutningen. Derfor skjønner vi også det kan sies at dragen gir dyret all sin makt og all sitt velde. Det er den ånd som virket i begynnelsen som er virksom også ved avslutningen.

Syndens følger – skam
Så kommer vi til neste punkt i syndefallsfortellingen. Eva fester blikket på treet, ser at frukten er god, og så faller hun og drar sin mann med seg. Da ble begges øyne åpnet og de heftet fikenblad sammen og bandt dem om livet.
Nå er det vi begynner å se de første følgene av syndens inntog i menneskets verden og i menneskets hjerte.
Det første som kommer og melder seg, er skammen. For sammen med synd hører uløselig det vi kaller for skam. Skamfølelse er det falne menneskes følgesvenn her i tiden, det som mennesket på enhver måte prøver å overvinne gjennom å skjule sin skam.
Men å skjule sin skam er løgn. Det er maskeraden som det falne menneske stadig søker hen til gjennom hele denne tidsalder. Å fornekte sin skam er det som fører til syndens frekkhet. Det skal ikke vi tale mer om i denne sammenheng.

Skjule seg for Gud
Det neste som så følger på dette, er at når Herren kommer til dem og søker dem hen i mot aftenstid i hagen, skjuler mennesket seg for Gud. Noe radikalt nytt er skjedd og kommet inn i menneskets liv og hjerte.
Før fallet ville mennesket glad løpe sin Herre og skaper i møte når han kom for å gjeste dem, men nå skjuler de seg. Nå er angst og frykt for Gud kommet inn i menneskets hjerte som det som dominerer mennesket.
Derfor er det slik at det falne menneskes religiøse liv alltid består av en grunnleggende sak – det er flukten for Gud. Vi skal være klar over at det aldeles ikke er sant at det falne menneske er en skapning som søker Gud, som er på leting etter Gud eller på jakt etter sannheten. Det er det falne menneske aldeles ikke. Det falne menneske er en skapning som hater sannheten, som flykter fra Gud, og som for enhver pris vil slippe å stå for den levende Guds ansikt.En kjent amerikansk forkynner uttrykte dette slik at det falne menneske er ikke på leting etter Gud mer enn en skolegutt som skulker skolen, leter etter læreren. Er det noen en for en hver pris vil unngå å treffe, er det nettopp læreren. For treffer jeg ham, da må jeg jo stå til regnskap. Da må jeg jo svare for hva jeg har gjort, og det vil det falne menneske ikke.
Det er dette som ligger bak det falne menneskes hat imot Guds hellige lov, og derfor er det falne menneske slik at det flykter fra ansvaret når det flykter for Gud. Dette er jo for øvrig noe av det som er blitt et grunnleggende kjennetegn ved hele den vestlige kultur etter hvert som den har vendt sin kristne tro og sin kristne historie ryggen. Den vestlige kultur flykter fra ansvaret for hva den har gjort. Så skjuler mennesket seg for Gud.
Men hva blir resultatet av det? Det blir løgn. Det falne menneske er en skapning som elsker løgn og taler løgn. De kan gjerne love Gud med sine lepper, men de holder sitt hjerte langt borte fra ham. De kan gjerne være religiøse inntil det drypper av dem, men å slippe Gud innpå livet slik at jeg med alt mitt, med min elendighet, med min skam, med min nedrighet må stå i lyset der alt avsløres, det vil jeg mer enn noe slippe.
Så bruker vi løgnen som maske, løgnen som tilflukt, løgnen for å slippe unna. Det falne menneske er en løgner, og løgnen er det falne menneske vesens kjennetegn.

Gud søker mennesket
Skal Gud få tak i et slikt menneske som vrir seg som en makk for å slippe unna ham, er det bare ett som duger. Han søker, og så roper han til mennesket der det skjuler seg og gjemmer seg bak sine mange busker: Adam, hvor er du?
Dette er det som er omvendelsens grunnleggende kall – Gud som roper inn til menneske som skjuler seg for ham: Hvor er du? Hvor har det du har gjort ført deg hen? Hvor er du endt opp slik som du har stelt deg i livet.
Får ikke han som er Herre lov til å stille menneske det spørsmål slik at menneske også blir villig til å svare, slipper Herren egentlig aldri til i et menneskes liv. Betingelsen for at Gud virkelig skal komme til og nå inn i et menneskes hjerte, er at han får svar på det spørsmålet.
Dette er lovens grunnspørsmål og lovens grunnforkynnelse også: Adam, hvor er du? Eva, hva har du gjort?
Så kan vi løpe fra det spørsmålet, men da løper vi fra Gud og dypere ut i mørke. Eller vi kan, selv om det er med skam og beven, bøye oss for spørsmålet og si: Herre, du ser meg, du vet hva jeg har gjort, og jeg skammer meg.
Det mennesket som slik ser sannheten om seg selv i øyet, og som bøyer seg for det, for det mennesket er det håp. For det mennesket er det slik at han som er Herre kan komme inn med legedom, med lys og med fred.
For dette er jo den store nåde og den store gave i det vi hører i denne tekst, at han som er Den Hellige Gud, han sier ikke til de to som er begynt på veien ut i mørke: Ja vel, når dere har stelt dere sånn kan dere bare ha det så godt. Nei, han er en Gud som går ut av sin bolig for å søke den som har falt. For at han skal slippe tilværelsen ute i kulden og mørket og få komme hjem og tilbake.

Kallet til å vende om
Det er Guds eget hjertelag som banker bakom her når han roper til barnet som har sviktet: Adam, hvor er du?
Så ser vi at dette grunnrop er det som senere lyder gjennom hele Skriftens omvendelsestale hvor Herren på ny og på ny roper til sitt folk, roper til det falne menneske: Vend tilbake dere frafallne barn, og jeg vil lege deres frafall. Det er løftet.
Når han søker opp det falne menneske, er det ikke for å plage, ikke for å ødelegge, men for å gi livet tilbake. Mon jeg har glede i den ugudeliges død, sier Herren. Mon heller ikke i at den ugudelige vender om så han får leve. Det er det han søker. Dette er det altså vi ser så å si i sitt urbilde allerede her i hagen.
Nå rekker vi ikke å gå inn på resten av kapitlet i detalj slik vi har gjort hittil, men vi vil bare kort peke på et par grunnleggende saker som nå følger.
Adam og Eva må smake følgene av hva de har gjort. Synden har sin konsekvens. Det fører med seg smerte i livet, forbannelsen dras inn over jorden, og døden blir det falne menneskes lodd. Så til slutt vises de to ut av hagen, og veien til livets tre stenges.

Paradis-gaver
Men ut av hagen får disse to med seg tre Guds store gaver som er Paradisgaver som det falne menneske får med seg ut i verden. Gaver som hver på sin måte skal minne menneske om hvor de kommer fra, hva de har tapt, om hva han som er Herre lover og har i vente for de som hører hans røst.
Den første gaven er ekteskapet. Ekteskapet er nettopp en Paradisgave som var innstiftet før syndefallet, ikke etter. Det har den ærestilling med seg at i ekteskapet mellom én mann og én kvinne avbilder Gud selv det forhold som vil være mellom ham selv og hans egen menighet, slik at den dagen han kommer til verden i sin elskede Sønn og gir livet for å vinne sin brud, vil denne Guds Sønn bryte ut ved synet av sin menighet nøyaktig slik som Adam brøt ut da Eva ble ført til ham: Her er endelig ben av mine ben, kjød av mitt kjød. Og så skal Herren si til sin sønn som forlot sin far for å holde seg til sin hustru: De to skal være ett kjød. Så lyder det som en gjenklang fra Paradis i Bibelens siste bok: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid.
Den andre Paradisgaven som mennesket får med seg, det er et løfte. Et løfte som skinner til oss gjennom domsordet over slangen når Herren sier: Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode og du skal knuse hans hæl.
I dette ligger det løftet at en dag vil han komme som skal knuse slangens hode og dermed hans makt. Som skal knuse og ødelegge syndefallet med alle dets følger, og dermed også gjenreise den falne skapning som nå går inn i ødeleggelse og forbannelse. >
De får med seg et løfte ut av hagen, og store deler av det som er åpenbaringshistorien videre, handler om hvorledes han som er Herre, utfolder og konkretiserer dette sitt løfte. For dette er et løfte han slik gir for at mennesker utenfor hagen, hvor de lever i forbannelsens verden, skal ha håp, og ved håpet slippe å fortvile.
For forbannelsen råder i skaperverket, men midt i forbannelsen lyser løftet, det løfte som en dag skal nå sin fullendelse når han som er Herre sier: Se, jeg gjør alle ting nye. Og så skinner den nye morgen frem.
Den siste Paradisgaven som mennesket får med seg ut av hagen, er den hellige sabbat, hviledagen.
Hviledagen er en Guds ordning som er innsatt i skaperverket for at Herren ved denne dagen har gitt løftet om å komme sammen med sitt folk i sitt Ord, og gjennom dette hellige dem for sitt navns skyld.
Hviledagen er en Paradisgave, og det skal vi være klar over. Det er en usigelig Guds gave som Guds folk aldri må se ned på eller late hånt om som om den intet var og intet betød. Derfor har det også alltid vært et kjennetegn ved det sanne Guds folk at det er et folk som holder denne dag hellig. De holder den hellig ved å søke sammen med Guds folk og om Guds Ord.
Og så har Herren gitt det løftet at denne dag er et tegn, for slik helliger han sitt folk. I dette ligger det en dyp symbolsk betydning, for det er gjennom hvilen på denne hellige dag at han helliger.
Det er altså ikke slik at helligelsen skjer gjennom det menneske gjør i sitt eget arbeid og virke, men gjennom det Gud gjør når mennesket er stille. Gjennom det Gud gjør når han lar sitt ord høre i sitt folk, helliger han dem for sitt navn.
Så blir også denne Paradisgaven et løfte, et løfte som sier oss at det står en hvile tilbake for Guds folk. Så løfter vi hodet i håp og forventning om at den store gave som vi får lov til å smake her i tiden, er bare en forsmak på den store hvile der vi skal hvile fra vår gjerninger til evig tid. Amen.

---