Det gjelder din overlevelse! Matt.2,1-12
1100-1200 år før Kristus bodde Elimelek, Noomi og deres to sønner
Mahlon og Kiljon i Betlehem. Betlehem ligger omtrent 7-8 km sør for
Jerusalem. Navnet Betlehem betyr ”brødhus”. På grunn av hungersnød
utvandret Elimelek og hans familie til hedningelandet Moab, som lå øst
for Israel. Der bosatte de seg, og sønnene giftet seg med moabittiske
kvinner. Etter et titalls år var Noomi blitt en dypt prøvet kvinne. Hun
hadde mistet både sin mann og begge sine to sønner i dette fremmede
landet, og sto nå alene tilbake med sine to svigerdøtre Rut og Orpa.
Det var ingen enkel situasjon for enken Noomi. Det var hennes
overlevelse det gjaldt. Hun bestemte seg for å vende tilbake til
Betlehem, da hun hadde hørt at Gud igjen hadde sett til sitt folk og
gitt det brød. Noomis svigerdatter Rut fulgte med. To personer var nå
på vandring til Betlehem. De trengte brød. Det gjaldt deres
overlevelse.
I Betlehem ble de tatt godt i mot. På en
av åkrene, på Boas åker (Boas,
som hun senere ble gift med), begynte Rut å plukke aks til seg selv og
til sin svigermor Noomi. Ja, her i Betlehem – i ”brødhuset” – var det
tid for innhøstning, og her var det brød.
Josef og Maria
Så forflytter vi oss 1100-1200 år fram. Det var også nå to personer som
var på vandring til Betlehem, nemlig Maria og Josef. I Betlehems stall
ble Jesusbarnet, Guds sønn, født. Noen hyrder som voktet fårene,
kanskje i nærheten av det åkerstykket som hadde vært eid av Boas, fikk
i nattemørket se engler og høre deres glade budskap og deres sang. Litt
senere kom vise menn fra Østen til Betlehem, ikke for å få brød, men
for å se den nyfødte jødekongen, Messias. De vise mennene var trolig
rike, tatt i betraktning de gaver de hadde med seg: gull, røkelse og
myrra. Derimot var de trolig åndelig tomme og fattige i sine sjeler.
Hvert menneske har en udødelig sjel. De
fleste menneskers sjeler
hungrer bare etter jordisk og verdslig føde. Man lengter etter å få det
bra, å få oppleve lykke, å kunne skaffe seg kunnskap, å få smake og
nyte livets skjønnhet, og å bli æret og hyllet. Man glemmer at man har
en endeløs evighet foran seg. Man glemmer sin udødelige sjel. Alt det
som vi søker utenom Kristus, kan ikke virkelig stille vår sjels lengsel
og tørst. De vise menn søkte og fant. Og hvem fant de? De fant
Jesusbarnet, Guds sønn. De fikk skue/se Guds herlighet.
”Og Ordet ble
kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som
den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet”
(
Joh.1,14
). Ja, hvem var det som kom ned og lot seg føde til vår jord? Svar:
”For Guds brød er det
som kommer ned fra himmelen og gir verden liv”
(
Joh.6,33
). Ja, Jesus som er full av nåde og sannhet er Guds sønn, Guds
brød, den eneste som kan gi verden liv.
Jesu forsoningsverk
De vise mennene ofret dyrebare og velluktende gaver. Men noe helt annet
var det med Jesu offer, 33 år senere. Det står om Jesu offer:
”Kristus
elsket oss og gav seg selv for oss som en gave og et offer, en vellukt
for Gud” (
Ef.5,2
). Jesus som forsoningsoffer/sonoffer og
Jesus som Guds
brød er ett og det samme. I
Johannesevangeliet 6,51 sier Jesus om seg
selv, om sin forsoning:
”Om
noen eter av dette brød, skal han leve i
evighet. Og det brød som jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for
verdens liv.” Her taler Jesus om sin forsoningsgjerning,
om det brød
som gir verden liv. Ordet om Jesu nåde og forsoning er den føde som gir
våre sjeler næring og liv.
Ordet om Kristus
I Rosenius’ Husandaktsbok, en bok som er så rik på åndelig mat, står
det: ”Og vi ser at ordet om Kristus alltid er en livsnødvendighet for
dem (nådebarna), den egentlige mat for deres sjel. (…) Et hjerte som
ikke kan leve uten den næring som forsoningens ord gir, bærer altså det
sikreste vitnesbyrd om at det har åndelig liv. Det er virkelig omvendt
til Gud. For det er nettopp den levende syndserkjennelse som gjør at de
alltid trenger nåde og nådens ord. Ja, er det ikke merkelig at et
menneske som studerer, leser og hører nådens ord om Kristus mer enn alt
annet, likevel aldri kan bli full-lært, at det aldri kan huske å holde
fast på det? Andre ting som jeg har lært for tredve, førti år siden,
det husker jeg, men ikke det som betyr mest og som jeg leser daglig.
Vitner ikke dette om at min tro er blitt mer enn kunnskap? Næringen
blir brukt opp på samme måte som med maten jeg spiser. (…) Det er
nettopp fordi Ånden daglig bedrøver og tukter hjertet for all synd som
ennå er igjen, og fordi loven går så dypt inn i deres indre
fordervelse, at et menneske aldri kan få ro og trøst i sin egen fromhet
– og det er derfor og bare derfor at sjelen alltid på ny trenger ordet
om nåden og forsoningen i Kristus.”
Ja, det er sant som Rosenius her
skriver: ”Ordet om Kristus er alltid en livsnødvendighet for dem, den
egentlige mat for deres sjel.”
Vi vet at Noomi og Rut i sin legemlige
fattigdom fikk brød i Betlehem.
De overlevde. Vi vet at de vise menn, i sin sjelelige tomhet og
fattigdom, fant Jesusbarnet, Guds brød som har kommet ned fra himmelen.
Hvordan det gikk med de vise menns sjeler vet vi ikke. Vi får håpe og
tro at de fikk næring til sine sjeler, og at de ble bevart til det
evige liv.
Hvordan står det til med min sjel?
Nå gjelder det våre sjeler. Vi er på vandring mot evigheten, og de
viktige spørsmålene er: Hvordan står det til med min sjel? Er jeg
omvendt? Har jeg funnet Jesus, eller rettere sagt: Har den Hellige Ånd
åpenbart Jesus for min sjel? Har jeg fått ta imot syndenes forlatelse,
liv og salighet i Jesu Kristi blod, som renser fra all synd? Er
forsoningens og forlatelsens evangelium, Guds brød, fortsatt uunnværlig
for meg, er det fortsatt min sjels livsbehov? Ja, det gjelder min sjel!
Det er livsviktig når jeg har kommet inn på nådens veg og har blitt et
nådebarn, at jeg ikke igjen vender tilbake til trelldommen under loven.
Da blir samvittigheten både bundet og mørk og man orker ikke å gi akt
på Guds bud og vilje. For min sjels overlevelse trenger min
samvittighet på nytt og på nytt å frigjøres gjennom nådens evangelium.
Dette evangelium er Guds brød som gir sjelen liv.
Kjære evighetsvandrer! Du som ikke vil
forsvare din synd, men som har
vanskelig for å tro nåden, og som undrer: Kan også jeg få tro? Ja, du
skal få tro at alle dine synder er forlatt i kraft av Jesu Guds sønns
blod. For at du på din vandring videre skal åndelig overleve må din
sjel dag for dag ta til seg evangeliets næring – at din synd er forlatt
for Jesu skyld, at Jesu rettferdighet holder for deg innfor Gud. Du
skal få bekjenne de synder som du blir minnet om gjennom Ordet, av Guds
Ånd. Bekjenn også dine indre synder, slik som utakknemlighet, åndelig
likegyldighet, utro, ditt hjerteforderv og ditt hovmod. Bekjenn det som
synd, og hold deg ved Jesu føtter, ved evangeliet, f.eks. ved et
konkret løfte i Bibelen. Så kan du med frimodighet be: Herre Jesus,
takk for at jeg får være ditt nådebarn. Du er min rettferdighet innfor
Gud. Alt Ditt er mitt. Glem ikke den velsignede muligheten du har,
innfor en kristen du har tillit til, å få bekjenne synd som trykker din
samvittighet, og så få høre forlatelsens ord.
Den som helt til livets slutt lever av
Guds brød, han overlever. La
ikke noen få deg til å prioritere bort den åndelige føden, Guds ord, i
ditt hverdagsliv. La heller ingen få deg til å prioritere bort
søndagens gudstjeneste eller møte, om du har tilgang til bibeltro
forkynnelse. Er du åndelig våken er det naturlig for deg at den
åndelige føden i hverdagen, og søndagens gudstjeneste eller møte, får
den høyeste prioritet i ditt liv. Det fører med seg velsignelse, selv
om du ikke alltid opplever smaken av Ordet. Men bygg ikke ditt håp om
frelse på det at du hører og leser Ordet og ber, men alene på Ordets
innhold, evangeliet om Jesus. Amen.
(Tidl. publisert i ”Julbudskapet 2007”)
(overs.: J.E.Aasmundtveit)
