Hvordan seire i åndskampen?
Vi har lagt bak oss en ny sommer. Mellom kristenfolket har det vært mange ulike stevner, og på ungdomsfronten har det vært samlinger og konserter av mange slag.
    Det har vært referat i kristne aviser, blader og på internett. Det er vist bilder av røykfylte scener, kjente artister i fargesprakende lys, store mengder av ungdom i mer eller mindre ekstase framfor scenen. Det blir gjerne understreket at forkynnelsen er bra, at en ønsker å være konservativ i innhold og åpen i form, at tekstene er det viktigste osv.
   
Det virker som hensikten helliger alle de midler som benyttes, og det ser ikke lenger ut for at det er grenser for hva som kan benyttes i Guds rike. Det klappes fra salen til vitnesbyrd både i tale og sang, og mennesker æres. Guds hus fylles av underholdning, og Guds folk lar seg underholde.
    For en tid siden satt jeg i en kirke hvor det var malt over alterpartiet: «Hellighet i Guds hus er den rette prydelse» (Slm.93,5 ). Slik taler Bibelen, og jeg måtte tenke på kontrasten til dagens åndssituasjon.

Bibelen om frafall

Når Bibelen skal omtale det som skjer i dag, omtales det som frafall. Bibelen taler mye om det. Det var hyrder og ledere i folket som sviktet. Konsekvensene ble ofte fatale for både dem selv og for folket – det kunne gå evig galt.
    I første Samuelsbok leser vi om en som ble innhentet av frafallet, øverstepresten Eli. Han var hyrde for Guds folk, men han sviktet. Hans sønner gikk frem på en vanhellig måte i Guds hus. Det står at den synd som de unge mennene gjorde for Herrens åsyn var meget stor (1.Sam.2,17 ). På mange vis er Eli preget av en kristen snillisme, uten bibelsk oppgjør. Denne faren er stor også i dag.
    Fra himmelen så Herren det som skjedde. En profet ble sendt til Eli for om mulig å vekke ham opp. Hva sa Herren? «Hvorfor tråkker dere da mitt slaktoffer og mitt matoffer under føttene, de offer som jeg har påbudt i min bolig? Du ærer dine sønner mer enn meg...» (1.Sam.2,29 ).
    Det som skulle være sentrum i Guds hus, var blitt tråkket under menneskers føtter. Det hellige ble ringaktet av Herrens tjenere, og de forførte folket. Eli sviktet i oppgjøret med det nye, og han æret den oppvoksende slekt mer enn Herren. Det var de som fikk styre og lede, og Herren og hans ord ble i stillhet satt til side. Men det skjedde ikke uten konsekvenser.
    Hva skjer i dag? Vi opplever på mange vis det samme. Det som skulle være sentrum i Guds hus – et møte med den Hellige Gud i Ordet, blir ringaktet og tråkket under fot. I stedet for tilbedelse av Herren, blir det mennesker som tilbedes og æres, og Guds folk underholdes. Da vekkes ingen fra død til liv, i åndelig forstand. Målet blir ikke et møte med Gud, men at folket trives og mange samles.
    – Hvorfor tråkker dere mitt offer under deres føtter? Slik spurte Herren, og slik spør han også Guds folk i dag. Dypest sett er det Guds offer på Golgata – Kristus, som blir ringaktet, når Ordet fortrenges og mennesket blir satt i sentrum i Guds hus.

Frafall og konsekvenser

Herren tillot filisterne å få angripe Eli og Guds folk, og de tapte i striden. Guds folk ser hva som skjer. De undres og spør: – Hvorfor lar Herren oss tape mot fiendene?
    Guds ark blir hentet. Ordet (lovtavlene) fra Herren ville de ha med. Nå var alt på plass! Nå skulle de seire! Folket jublet! Gud var med dem! (1.Sam.4,5 ). Men hva skjer? Guds folk taper på alle fronter, og Guds ark blir tatt av fienden. Gud var allikevel ikke med.
    Gud lot seg ikke bedra av de høye jubelrop. Herren så at hjertene ikke elsket ham, men de ville bare ha arken som et alibi. Der det bare er former uten åndskraft, vinnes heller ingen seire i åndskampen i dag.
    Da budskapet fra slagmarken kom til Eli om at begge hans sønner var drept, faller Eli baklengs ned fra sin stol og bryter nakkebeinet og dør. Herrens dom gikk i oppfyllelse til minste detalj. Da hyrden sviktet, fikk det katastrofale følger. Dommen rammet både ham selv, hans egen familie og hele Guds folk. Når hyrdene svikter, får frafallet så store følger på kort tid, og mange blir dradd med.
    Synden hadde fått rom mellom Guds folk, og Herren kunne ikke gå på akkord med den. Men frafallet ble ikke åpenbart før åndskampen tiltok og fienden seiret på alle fronter.

Herren svarer ikke

De siste årene har vi som kristenfolk tapt slag etter slag i åndskampen. Noen blant Guds folk spør også i dag: – Hvorfor taper kristenfolket gang på gang i åndskampen? Andre spør: – Svarer ikke Herren på bønn?
    Det er intet nytt under solen, sier Skriften. «Men alt dette hendte dem som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til» (1.Kor.10,11 ).

Motløs og bitter

Bibelen vitner også om at frafallet fikk rom hos den konservative og bibeltro profeten Jeremia. Men her var det motløsheten og bitterheten som fikk rom. Hva var Herrens budskap til ham? «Hvis du vender om, så vil jeg la deg komme tilbake og stå for mitt åsyn. Hvis du skiller det edle ut fra det uedle, skal du være som min munn. De skal igjen vende om til deg, men du skal ikke vende om til dem» (Jer.15,19 ).
    Han mente å kjempe for Herrens ære, men han sviktet i det å skille det edle fra det uedle, selv om han tidligere hadde vært en sann Herrens tjener. Men Herren vekket denne hyrde, og han lot seg vekke.
    Vekkelsens vei kan ikke velges som en av mange, det er den eneste vei for den hyrde som ønsker å være en sann hyrde. Jeremia ble igjen en vekkerrøst i folket.

Bann i leiren

I Josvas bok leser vi om et indre frafall mellom Guds folk. Etter den veldige seieren over Jeriko skulle de innta den lille byen Ai. De var sikre på seier, men fienden seiret. Folkets hjerter ble grepet av angst, og ble som vann (Jos 7). Josva falt på sitt ansikt, og anklagen ble rettet mot Herren.
    Men Herrens tale var klar: «Det finnes bannlyst gods hos deg, Israel! Du kan ikke stå deg mot dine fiender før dere skiller dere helt av med det bannlyste» (Jos.7,13 ). Det var bann i leiren! En person hadde tatt av det bannlyste godset hos fienden. Så kan en spørre hvor mye slikt gods fra fienden som er innført mellom Guds folk i dag.
    Resultatet av dette frafallet ble synlig for alle, selv om det hadde skjedd i det skjulte. Synd og hellighet lot seg ikke forene, selv om hyrdene lå på sine knær og ropte til Herren.

Omvendelse, oppgjør og seier

Men hyrdene gikk inn i oppgjøret. Josva erkjente synd som synd. Det ble omvendelse og oppgjør med synden. Hva skjedde da? Igjen seiret Guds folk i åndskampen, og Ai ble tatt. Igjen kjempet Herren for Josva og folket!
    De samme åndelige lover gjelder i dag, sier Skriften. La oss derfor som Guds folk, ikke følge Eli, men Josva og Jeremias vei inn i den bønn som Daniel ber: «Vi hørte ikke på Herren, vår Guds røst… Vi har syndet og vært ugudelige... Herre, hør! Herre, forlat! Herre, gi akt og gjør det og dryg ikke – for din egen skyld, min Gud!» (Dan.9 ).
    Der dette skjer, vil vi også kunne erfare den lærdom som Skriften igjen og igjen understreker, f.eks. i Slm.107,6 : «Da ropte de til Herren i sin nød, av deres trengsler fridde han dem ut». For Herren har fortsatt all makt i himmel og på jord, og ingenting er for vanskelig for ham!

«Hvis vi begynner å innrette oss slik denne verden gjør, skikke oss lik med den, kommer det til å gå galt med oss. Og dessuten kan vi ikke være til velsignelse for verden. I vår tid trenger vi ganske særlig å merke oss dette. Det ligger som et krav i tiden at en ikke skal skille seg ut, ikke være annerledes enn andre. Skal vi overføre dette på de kristne, kan det bli meget farlig. Det blir begrunnet med at vi skal vinne våre medmennesker for Jesus. Men sannheten er at jo mer vi likner denne verden, desto mindre kan vi utrette for den. Det er nettopp fordi vi i denne verden i k k e er den lik, at vi kan komme til å være et vitnesbyrd til frelse og velsignelse for våre medmennesker.»
«Det vi mennesker ser på og mottar inntrykk av, kommer alltid til å virke på oss. Ser vi noe stygt, blir vi stygge. Hører vi noe urent, blir vi urene. Ser vi noe vakkert og godt, virker det godt på oss. Ser vi på Jesus og mottar inntrykk av ham, kommer vi til å likne ham!»

Ingen kjenner dag eller time

Snart kan nådetiden være slutt. Du må ikke utsette å søke frelse når du kjenner kallet fra Jesus. «Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær» (Es.55,6 ).

Om han vil kalle på deg ennå en tid, vet ingen uten ham alene. Utsett ikke! «Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter…» (Hebr.3,7-8 ).

---