Når grundvoldene vakler Slm.11,3

På denne side har jeg samlet nogle aktuelle uddrag fra Dag Risdals bog "Åndelig Lederskab" fra 1970.
Overskriften skal minde os om at søge tilbage til det Ord, som står fast. Det, der ikke rokkes eller vakler.
I mange sammenhænge er det som om grundvolden i vore menigheder -  ja vakler.
Jesus, Ordet, Guds hellighed - det kender vi - og derfor skubbes det ud til siden, så noget andet kommer i centrum.
Vi samles til gudstjeneste/ møder - hører en tale - men hvor ofte må jeg som Emmausvandrerne sige: »Brændte vore hjerter ikke i os, mens han talte til os på vejen og åbnede Skrifterne for os?« Luk.24,32. .
Får jeg tændt troens brand i hjertet - får jeg slukket min tørst ved det levende kildevæld? - eller er der andre ting, der slukker min tørst efter åndelighed.
Vi skal ikke lægge noget til Guds Ord - det er levende og virkende! - Heller ikke skal vi trække noget fra - Guds hellighed, Guds hellige lov må således ikke forties. - Åbn vore øjne og ører, så vi må se og høre til frelse. 

Dag Risdal skriver:

Noe av det mest karakteristiske ved forholdene her hjemme i dag, er den noe uklare holdning til Skriften og bekjennelsen man ofte møter. Bibeltroskapen synes å ha blitt svekket som følge av skriftoppløsende teologi. Bibe­lens autoritet, når det gjelder tro og moral, blir satt mer ut av spil! for hvert år som går. Dette har fått som følge at det ikke lenger blir spørsmål om klare standpunkter og markerte linjer når det gjelder sentrale bibelske spørs­mål, som tidligere.

En konservativ tysk teolog har uttalt følgende om denne moderne teologi:
«I den moderne teologi blir ikke det samme sagt med andre ord, men med de samme ord blir noe annet sagt.»
Man kommer da i hu Salme 11,3: «Når grunnvollene nedbrytes, hva makter da den rettferdige.»
    Også i vårt land merker vi noe av den samme tendens. Svekket skriftttoskap har mange uheldige konsekvenser. Forkynnelsen blir lett diffus og allmennreligiøs, fordi verken lov eller evangelium får lyde klart i samsvar med Bibelen.
    I det hele tatt synes det som om toleranseinnstillingen har fått en betydelig innflytelse innen vår kirke og i vårt samfunn i dag. Man er prinsipielt villig til å tolerere alt av filosofisk og teologisk tankegods, unntatt korsets teologi og en markert bibelsk kristendom.
    Vi har fått et nytt åndsklima - en ny «tidsånd» - der de sentrale bibelske dogmer oppløses, og der Guds bud på det moralske område settes ut av spill.

Skriften sier: «Den som frykter Herren, har et sterkt vern» ( Ordspr.14,26 ). Men når bibellydighet og guds­frykt blir borte i et folk, da har vi ikke lenger noe vern mot tidens åndsstrømninger og åndelige stormkast.
    Vi synes i våre dager å øyne «eskjatologiske strukturer». Når de autoriteter Gud har gitt oss, først og fremst Guds ords autoritet, brytes ned, da skulle det være en ryddet vei for Anti- Krist og hans ånd (sml. 2.Thess.2,1-11 ).
    Vi vet at mennesket er uhelbredelig religiøst. Når Kris­tus ikke lenger får være Herre i hjertet, da må mennesket hengi seg til andre makter (sml. Matt.12,43-45 ). For noe må det tro på. Når bibelsk kristendom får mindre makt, blir vårt land snart innfallsport for andre ånds­strømninger.

Men så kommer vi kan hende til det mest alvorlige ved åndssituasjonen i vår tid og som det er mest anfektende å trekke frem her. Mens vi tidligere hadde et åndelig myndig lekfolk innen våre frivillige organisasjoner, synes situasjo­nen i dag å være annerledes.
     Det er for mange troende ledere som er passive, like­gyldige, sløve og for lite engasjert i åndskampen, både i teologi, kirke og skole. Kanskje vi selv er blitt for mye smittet av velferdsmaterialismen. Det skal sterk rygg til å bære gode dager.
    Det som for oss kan bli en større fare enn den moderne ekumenisme eller den nye kirkelige aktivitet, er at vi selv mister noe av den åndelige ryggrad og åndskraft fra det høye.
    Rent kirkehistorisk viser erfaringen at det ikke var det ytre trykk eller den ytre situasjon som var det farligste, men det var svikten på det indre, åndelige plan.
    «Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap» ( Hos.4,6 ). Israel ble forkastet av Herren, i hvert fall for en tid. Gjennom kirkens historie har Herren flyttet lysestaken flere ganger (sml. Ap.G.2,4-5 ).

Hvis det blir bibelsk kunnskapssvikt og manglende engasjement for sannhetsspørsmålet og teologien, så kan også vi miste velsignelsen fra Herren. Det synes i dag å finne sted en viss «avteologisering» blant kristenfolket innen vår kirke. Man kan registrere en manglende interesse for et konkret vakthold om Skriftens og bekjennelsens ord. En slik avteologisering er et dårlig tegn, og det kan bety at kirken er i ferd med å miste sin egentlige identitet (Håkon Fred. Breen).

Det var ikke enhver av Israels sønner som ble profeter, men det var de som var kalt av Gud, utrustet med Guds Ånd og som fikk del i Guds fortrolige råd ( Amos 2,11 ; 3,7 og 7,15 ).
    De fikk i oppdrag å forkynne Guds ord til folket, uten å legge noe til eller trekke noe fra (sml. Ezekiel 3,17 ff ). Profetene kjente godt til Guds lov gjennom det inspirerte ord, men de kjente også godt til samfunnsforholdene og folkets religiøse og moralske tilstand. De levde så å si i skjæringspunktet mellom Guds ord og sin samtid. Derfor kunne Gud bruke dem som redskaper til å vekke opp folket.
    Profetene opptrådte i en bestemt historisk situasjon, med et klart åndsbåret budskap fra Herren nettopp i den situa­sjonen. Profetene forkynte uforferdet Guds klare ord til vekkelse og omvendelse. De forkynte Guds radikale lov. De talte om den hellige Gud som ikke tåler synd og vantro, den Gud som straffer det folk som ikke vil omvende seg (sml. Jer.2,11-19 ). Men like klart forkynte de Guds forbarmende nåde og kjærlighet. Dette siste gir «Trøste­boken» (Esajas 40 - 60) et klart vitnesbyrd om. Lov og evan­gelium fikk stå der side om side, uten sammenblanding. Profetene ble på den måten Guds utsendte vekkerrøster som gikk imot all død formalisme. Profetene var heller ikke redde for å refse og si klart fra om de falske profeter på den tid, «de som læger folkets skade på lettferdig vis idet de sier: Fred! Fred!» ( Jer.6,13-15 ).
    Også vi trenger innen vår egen kirke et fornyet, fritt og profetisk-inspirert arbeid. Hvorfor? Jo, fordi vi ønsker å føre skrifttroskapen, vekkelsesteologien, evangelie- og ­misjonsbudskapet videre til den kommende generasjon.
    Så er det vårt kalI og ansvar å legge arbeidet opp slik at den Hellige Ånd kan bygge Guds rike (sml. Slm.127,1 ).

Det vi nå trenger er en landsomfattende bibel- og bønne- vekkelse blant troens folk. Det er nødvendig med en åndelig og teologisk opprustning, slik at Guds folk kan bli ­fundamentert i Skriften. Vi trenger de åndelige kraft­sentra i form av bibelgrupper, bønneseller, der troens folk opptenner sin nådegave og der de kan bli fornyet i evan­geliet. På den måten kan evangeliet få større slagkraft utad.

Vi trenger evangelister som kan tenne ilden og føre mennesker til gjennombrudd og tro. Men i vår teologiske situasjon trenger vi også lærernådgaven, som kan pløye i dybden i Guds ord. Hele Guds råd må trekkes frem ( Ap.G.20,27 ).
    Hvis våre forkynnere virkelig skal kunne gi noe fra Guds ord til våre forsamlinger, må de også kunne få tid og ro til virkelig skriftstudium. For når Guds folk blir kjent med Ordets rikdommer og evangeliets herlige løfter, så fører dette til ny glede over frelsen og barnekåret. Og det fører til ny frimodighet i tjenesten for Jesus Kristus.

Vi vil også understreke betydningen av å følge en klar teologisk kurs i det frivillige lekmannsarbeid. Her kan det komme til å koste noe å følge sin overbevisning. Eksempler fra Skriften viser også betydningen av dette. I 2. Krøn. 20 fortelles det om at kong Josafat gikk inn i et samarbeid med den ugudelige kong Akasja om å bygge skip. Men dette samarbeid hadde Herren ikke behag i og det førte ingen velsignelse med seg. Tvertimot kom Herrens forbannelse over hele foretagende, slik at noen av skipene forliste (se 2.Krøn.20,34-37 ).
    Da Nehemias holdt på med oppbyggingen av Jerusa­lems porter og murer, fikk han tilbud om hjelp fra sine religiøse fiender. Men Nehemias sendte bud tilbake og svarte: «Jeg holder på med et stort arbeid og kan ikke komme ned, skulle kanskje arbeidet hvile fordi jeg lot det ligge og drog ned til dere» ( Neh.6,1-4 ).
    Av disse to eksempiene tror jeg vi kan lære flere vik­tige sannheter. Vi skal ikke gå i samarbeid eller for­bund med personerer eller retninger som har en liberalisert teologi, selvom de roper aldri så høyt at de trenger vår hjelp. Heller ikke må vi la det arbeid som Gud har gitt oss ligge, for så å gå inn i et annet arbeid. Her trengs det tro­skap mot det kall og den visjon Gud har gitt oss i det frivillige lekmannsarbeid.

De ledere som i vår tid ikke har et klart, gjennomtenkt grunnsyn for verdien av et fritt, uavhengig lekmannsarbeid, vil lett kunne gli med strømmen når de møter mot­bør fra forskjellig ekumenisk eller kirkelig hold
.


Disse klip fra Dag Risdals bog efterlader bl.a. spørgsmålet:
Hvor er saltet i vor forkyndelse i dag? - Det salt som skaber tørst efter mere - som giver smag - Det salt, som ikke efterlader tilhøreren med en tom smag - men skaber længsel efter Sandheden - Kristus som korsfæstet..

Paulus siger: Men onde mennesker og bedragere vil komme længere og længere ud i det onde, føre andre vild og selv fare vild.  Men du, bliv ved det, du har lært og er blevet overbevist om! Du kender dem, du har lært det af, og fra barnsben kender du De hellige Skrifter, der kan give dig visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus. 2.Tim.3,14

I Bibelen møder vi flere personer, der havde ideer om hvordan tingene skulle ordnes. De tænkte menneskeligt - lagde strategier - havde visioner, men de blev stoppet af Gud - Han greb ind.

Måtte Gud fortsat kunne få lov til at stoppe os, når det er vore egne strategier, visioner og fremmed inspiration vi følger, så vi bliver stille - lytter til vor Herres vision - og følger den - så vi er tro i det arbejde, som Gud har lagt tilrette for os.
I stedet for at sætte mennesket i centrum, som er så udbredt - tænk blot på vore lovsange og tæl op, hvor mange gange "jeg" , "mig", "min"  nævnes i forhold til "Gud"  -  så må Kristus som korsfæstet være i centrum.

Jo - Hos Herren søger jeg tilflugt.  Herren er i sit hellige tempel, Herrens trone er i himlen. ( Slm.11,1 og 4 )

---