Prøv ånderne, om de er av Gud - 4
I løpet av de senere år har den karismatiske bevegelse hatt framgang i visse av våre nordiske land, ikke minst i Sverige. På den svenske OASE-bevegelsens hjemmeside står det:
    ”Oasrörelsen är en fristående karismatisk rörelse, som vill främja en sund andlig förnyelse. (…) Oasrörelsen har sin grund i evangelisk luthersk tro och vill tjäna Svenska kyrkan med en öppenhet mot andra samfund.”
    Jeg er ingen ekspert når det gjelder den karismatiske bevegelsen, og det står ikke i min makt eller ønske å felle noen dom over andres hjertestilling til Herren. Kristus forkynnes også i karismatiske sammenhenger, men det finnes enkelte tendenser som er framtredende og urovekkende. Jeg vil i denne artikkelen nevne, kortfattet og begrenset, tre områder som gir grunn til uro – nemlig synet på læren, metodene og fornyelsen.

Læren

Jan Bygstad, Norge, skriver: ”Man ser ofte en stor grad av likegyldighet overfor læren innen deler av den karismatiske bevegelsen. (…) Men likegyldighet overfor læren er i strid med Guds ord”, (Dagen, Norge, høsten 2005). Om den første kristne forsamlingen i Jerusalem står det: ”De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene”, Ap.G.2,42 . Apostelen Paulus selv framholder lærens betydning, og advarer mot dem som ”…volder splittelse og anstøt imot den lære som dere har lært”, Rom.16,17 .
    Når det gjelder den karismatiske bevegelsen er inntrykket at man overser viktige læreforskjeller, til fordel for ønsket om økumenisk enhet. Man kaller forkynnere som er åpen for bibelkritikk, som fornekter bibelske sannheter, eller som har en annen nådelære og frelseslære enn Skriftens.
    Kvinnelige forkynnere i offentlige møter er vanlig innenfor den karismatiske bevegelsen. Men Paulus, som er Jesu Kristi apostel, sier: ”Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer”, 1.Tim.2,12 . Videre skriver Paulus i 1.Kor.14,34 og 37 : ”Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie i menighets-samlingene (…) …det jeg skriver til dere, er Herrens bud”.
    Kristi sanne kirke er usynlig, og Guds øye ser, igjennom ulike samfunnsforhold, inn i den enkeltes hjerte. Derfor behøves ydmykhet. Man skal passe seg for å felle forhastede dommer over den enkelte. Men en annen sak er økumenisk samarbeid med talere som ikke holder fast ved apostlenes lære. Slik økumenikk får konsekvenser for budskapets innhold, både i forkynnelse og i sang. Guds Ånd er sannhetens Ånd.

Metodene

Det er naturlig å tenke at store møteskarer er identisk med vekkelse og Guds rikes vekst. Om det i tillegg skjer tegn og helbredelser, ser man dette gjerne som en bekreftelse fra Gud. Men dette er ikke sikkert (Matt.7,22-23 og 37 ). Guds ord sier: ”Prøv åndene om de kommer fra Gud”. Det er ikke feil at store skarer samles for å høre Guds ord. Men man slår inn på et farlig spor dersom man begynner å forsøke å tilfredsstille møtedeltakernes behov for opplevelser ved moderne møteformer og metoder som er preget av tidsånden. Ikke bare innen folkekirken og innen de ulike frikirkene, men også innen den karismatiske bevegelsen regner man med en fornyelse som er åpen for sang og musikk i popog rockeband-stil, lovsangsteam, dans og andre ekstraordinære manifestasjoner. Menneskelige kulturformer og metoder er ikke alltid nøytrale. La oss be om at Herren salver våre øyne med den Hellige Ånds øyensalve.
    Jan Bygstad skriver: ”Jeg er selvfølgelig oppmerksom på at det i de sammenhenger der man arbeider langs slike linjer, ikke foreligger noe bevisst ønske om å endre budskapets innhold. Det man gjerne vil er å formidle det gamle budskap, bare i nye former og ved hjelp av mer tidsmessige metoder. Men det man ikke er oppmerksom på er at form og metode alltid har en bestemmende innflytelse også på innholdet som formidles” (fra artikkel av Odd Eivind Stensland i Bibelsk Tro, oktober 1999).
    Ja, ønsket om økumenisk enhet på bekostning av læren, og bruk av moderne metoder med sikte på å tilfredsstille møtedeltakernes behov for opplevelser, får konsekvenser for budskapets innhold både i forkynnelse og sang.
    Det er menneskers frelse det gjelder. I bunn og grunn handler det om spørsmålet om vi får møte Herren i forsoningens evangelium til omvendelse og fornyelse, eller om vi blir stående ute i forgården. Vi må ikke miste troen på evangeliet, på nådens budskap i kraft av Jesu, Guds sønns, blod. Dette evangelium har alltid vakt anstøt, der det setter oss på tiggerplassen. Men nettopp i dette evangelium ligger Guds kraft til frelse og fornyelse.

Fornyelsen

En av farene i vår tids kristenhet er den forkynnelsen som riktignok i det ytre holder Bibelen for Guds ord, og som kanskje også holder fram sentrale trossannheter som Kristi offerdød og oppstandelse, og som derfor virker betryggende for de fleste, men som har en annen grunntone. Fokus flyttes fra talen om synden og nåden i Kristus til noe annet. I sin bok ”Hvad er vort budskab?” (1991) skriver N.O.Vigilius som karakteristikk på den karismatiske bevegelsens grunntone: ”Gud har mer å gi. Den opplevelsen av Åndens fylde og kraft som Gud har gitt oss, har han tiltenkt og lovet også deg. Den rikdom, glede og kraft i kristenlivet som vi har erfart, og det dynamiske menighetslivet der hele spekteret av de bibelske nådegaver er i funksjon, og som vi kan vitne om, det kan også bli ditt, om du bare vil være åpen og mottagelig for det Gud har å gi”.
    Det er sant at Gud vil fornye den kristnes åndelige liv, og gi ham de gaver som han og forsamlingen trenger. Men selv om det finnes forskjellige betoninger innenfor den karismatiske bevegelsen, er faren stor for at man fokuserer på opplevelser av Guds Ånds kraft, Hans gaver og inngripen her og nå.
    Spørsmålet som vi alle må stille oss er: Er vi på vei mot sentrum, eller på vei fra sentrum? Hva er det som fornyer oss?
    Prof. Carl Fredrik Wisløff siteres i boken ”Hvad er vort budskab?” Der skriver han om den ekte fornyelsen: ”Det er ikke tale om fornyelse til noe nytt, men om en fornyet tilegnelse av det jeg allerede fikk når jeg kom til tro”. Senere i samme bok understreker Wisløff at betoningen i karismatisk forkynnelse blir flyttet: ”Jesu fullbrakte verk og syndenes forlatelse ved troen på Ham blir ikke lenger hovedsaken. Dette hører bare med blant forutsetningene for det neste store steget: den karismatiske opplevelsen. Dermed er det ikke lenger den sunne bibelske læren som er hovedsaken, men derimot den nye opplevelsen”.
    Odd Eivind Stensland tar også opp disse tingene i en artikkel i Bibelsk Tro. Fornyelse er å vende tilbake til utgangspunktet. Den som ikke har dette klart for seg, kommer til å gli bort fra sentrum, bort fra vår Stedfortreder. (Artikkel av Olav Hermod Kydland – samtale med Odd Eivind Stensland, Bibelsk Tro august 2002).
    Ja, det er sant at det er det samme Jesu evangelium som en gang omvendte mennesket, som også oppbygger og fornyer. Apostelen Paulus minner oss om: ”Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herre, så vandre i ham, rotfestet og oppbygget i ham, grunnfestet i troen slik dere har lært”, Kol.2,6-7 og 37 . For troens oppbyggelse og bevarelse er det også viktig hva slags andaktslitteratur man leser ved siden av Bibelen. Kjære evighetsvandrer, glem ikke å pleie ditt åndelige liv ved daglig andakt og bønn, også bønn om Guds Ånds ledelse.

Fornyelsens kilde

Jesus sier: ”Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres”, Matt.5,3 . De fattige i ånden blir ved ordet, ved den Hellige Ånd, på ny og på ny smertelig klar over sitt eget forderv, sine urene og selviske tanker, begjær og motiv, sin kalde kjærlighet, sin egenrettferdighet, sin likegyldighet og sitt hovmod, og andre synder i tanker, ord og gjerninger. De vet at uten fornyet nåde og renselse er de fortapt i møte med den Hellige. Derfor trenger de på ny og på ny å få høre nådens evangelium, at Jesu, Guds Sønns, blod renser fra all synd, og at vi har alt i Kristi rettferdighet. Her har vi fornyelsens kilde. De fattige i ånden vil høre hele Guds råd, alle sider ved Guds ord. Men hvorfor blir de aldri ferdig med forsoningens evangelium? Det er fordi de er født av Guds Ånd. Jesus er for dem livets brød, det som deres sjeler lever av, og som de blir fornyet ved.
    Hans Erik Nissen, Danmark, skriver: ”En av kristenhetens største farer er de vellykkede predikantene. De kan alt, med ett unntak. De kan ikke forkynne om Lammets blod og seier slik at det går til hjertet” (fra boken ”Ved evangeliets kraft” av Mikkel Vigilius). Enda ett sitat fra Danmark, og nå er det N.O.Vigilius som har ordet: ”Den uoppløselige sammenhengen mellom anger og smerte over synden, og jublende glede i troen på syndenes forlatelse for Jesu skyld, er et kjennetegn på all sann åndelig fornyelse. All selvopphøyende åndelighet og all opparbeidet, oppstemt og løssluppen lovprisning av Gud som mangler dette usvikelige kjennetegnet, er ikke fornyelse gjennom den Hellige Ånd, men et uttrykk for tidsåndens forførende innflytelse” (fra ”Hvad er vort budskab?”).
    Den sanne fornyelsens budskap er det frigjørende evangeliet om at vi har alt i Kristi rettferdighet. Lammet blir dyrebart for hjertet.
    I himmelen blir de salige aldri ferdige med å opphøye og prise ”Lammet, som ble slaktet”,Åb.5,12 . Derfor kalles tronen i himmelen for ”Guds og Lammets trone”, Åb.22,1 .
    Det gjelder vår evighet. Det gjelder min egen arme sjel.
    Til slutt et spørsmål inn i vår tid, inn i vår gudstjeneste og forkynnelse, som også var Isaks spørsmål til Abraham: ”Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet?” 1.Mos.22,7 .

---