Prøv ånderne, om de er av Gud - 4
I løpet av de senere år har den karismatiske
bevegelse hatt framgang i visse av våre nordiske
land, ikke minst i Sverige. På den svenske
OASE-bevegelsens hjemmeside står det:
”Oasrörelsen är en fristående
karismatisk
rörelse, som vill främja en sund andlig
förnyelse. (…) Oasrörelsen har sin grund i
evangelisk luthersk tro och vill tjäna Svenska
kyrkan med en öppenhet mot andra samfund.”
Jeg er ingen ekspert når det gjelder den
karismatiske bevegelsen, og det står ikke i min
makt eller ønske å felle noen dom over andres
hjertestilling til Herren. Kristus forkynnes også
i karismatiske sammenhenger, men det finnes
enkelte tendenser som er framtredende og
urovekkende. Jeg vil i denne artikkelen nevne,
kortfattet og begrenset, tre områder som gir
grunn til uro – nemlig synet på læren, metodene
og fornyelsen.
Læren
Jan Bygstad, Norge, skriver: ”Man ser ofte en
stor grad av likegyldighet overfor læren innen
deler av den karismatiske bevegelsen. (…) Men
likegyldighet overfor læren er i strid med Guds
ord”, (Dagen, Norge, høsten 2005). Om den
første kristne forsamlingen i Jerusalem står det:
”De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære
og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved
bønnene”,
Ap.G.2,42
. Apostelen Paulus selv
framholder lærens betydning, og advarer mot
dem som ”…volder splittelse og anstøt imot
den lære som dere har lært”,
Rom.16,17
.
Når det gjelder den karismatiske
bevegelsen er inntrykket at man overser
viktige læreforskjeller, til fordel for ønsket om
økumenisk enhet. Man kaller forkynnere som
er åpen for bibelkritikk, som fornekter bibelske
sannheter, eller som har en annen nådelære og
frelseslære enn Skriftens.
Kvinnelige forkynnere i offentlige møter
er
vanlig innenfor den karismatiske bevegelsen.
Men Paulus, som er Jesu Kristi apostel, sier:
”Jeg tillater ikke en
kvinne å opptre som lærer”,
1.Tim.2,12
. Videre skriver Paulus i
1.Kor.14,34
og 37
:
”Som i alle
de helliges menigheter skal
kvinnene tie i menighets-samlingene (…) …det
jeg skriver til dere, er Herrens bud”.
Kristi sanne kirke er usynlig, og Guds
øye
ser, igjennom ulike samfunnsforhold, inn i den
enkeltes hjerte. Derfor behøves ydmykhet.
Man skal passe seg for å felle forhastede
dommer over den enkelte. Men en annen sak
er økumenisk samarbeid med talere som ikke
holder fast ved apostlenes lære. Slik økumenikk
får konsekvenser for budskapets innhold, både i
forkynnelse og i sang. Guds Ånd er sannhetens
Ånd.
Metodene
Det er naturlig å tenke at store møteskarer er
identisk med vekkelse og Guds rikes vekst. Om
det i tillegg skjer tegn og helbredelser, ser man
dette gjerne som en bekreftelse fra Gud. Men
dette er ikke sikkert (
Matt.7,22-23
og 37
). Guds ord
sier:
”Prøv åndene om
de kommer fra Gud”.
Det er ikke feil at store skarer samles for å høre
Guds ord. Men man slår inn på et farlig spor
dersom man begynner å forsøke å tilfredsstille
møtedeltakernes behov for opplevelser ved
moderne møteformer og metoder som er preget
av tidsånden. Ikke bare innen folkekirken og
innen de ulike frikirkene, men også innen den
karismatiske bevegelsen regner man med en
fornyelse som er åpen for sang og musikk i popog
rockeband-stil, lovsangsteam, dans og andre
ekstraordinære manifestasjoner. Menneskelige
kulturformer og metoder er ikke alltid nøytrale.
La oss be om at Herren salver våre øyne med
den Hellige Ånds øyensalve.
Jan Bygstad skriver: ”Jeg er
selvfølgelig
oppmerksom på at det i de sammenhenger der
man arbeider langs slike linjer, ikke foreligger
noe bevisst ønske om å endre budskapets innhold. Det man gjerne vil er
å formidle det
gamle budskap, bare i nye former og ved hjelp
av mer tidsmessige metoder. Men det man
ikke er oppmerksom på er at form og metode
alltid har en bestemmende innflytelse også på
innholdet som formidles” (
fra
artikkel av Odd
Eivind Stensland i Bibelsk Tro, oktober 1999).
Ja, ønsket om økumenisk enhet på
bekostning
av læren, og bruk av moderne metoder med sikte
på å tilfredsstille møtedeltakernes behov for
opplevelser, får konsekvenser for budskapets
innhold både i forkynnelse og sang.
Det er menneskers frelse det gjelder. I
bunn og grunn handler det om spørsmålet om
vi får møte Herren i forsoningens evangelium
til omvendelse og fornyelse, eller om vi blir
stående ute i forgården. Vi må ikke miste troen
på evangeliet, på nådens budskap i kraft av Jesu,
Guds sønns, blod. Dette evangelium har alltid
vakt anstøt, der det setter oss på tiggerplassen.
Men nettopp i dette evangelium ligger Guds
kraft til frelse og fornyelse.
Fornyelsen
En av farene i vår tids kristenhet er den
forkynnelsen som riktignok i det ytre holder
Bibelen for Guds ord, og som kanskje også
holder fram sentrale trossannheter som Kristi
offerdød og oppstandelse, og som derfor virker
betryggende for de fleste, men som har en annen
grunntone. Fokus flyttes fra talen om synden og
nåden i Kristus til noe annet. I sin bok ”Hvad er
vort budskab?” (1991) skriver N.O.Vigilius som
karakteristikk på den karismatiske bevegelsens
grunntone: ”Gud har mer å gi. Den opplevelsen
av Åndens fylde og kraft som Gud har gitt oss,
har han tiltenkt og lovet også deg. Den rikdom,
glede og kraft i kristenlivet som vi har erfart, og
det dynamiske menighetslivet der hele spekteret
av de bibelske nådegaver er i funksjon, og som
vi kan vitne om, det kan også bli ditt, om du
bare vil være åpen og mottagelig for det Gud
har å gi”.
Det er sant at Gud vil fornye den
kristnes
åndelige liv, og gi ham de gaver som han
og forsamlingen trenger. Men selv om det
finnes forskjellige betoninger innenfor den
karismatiske bevegelsen, er faren stor for at
man fokuserer på opplevelser av Guds Ånds
kraft, Hans gaver og inngripen her og nå.
Spørsmålet som vi alle må stille oss er:
Er
vi på vei mot sentrum, eller på vei fra sentrum?
Hva er det som fornyer oss?
Prof. Carl Fredrik Wisløff siteres i
boken
”Hvad er vort budskab?” Der skriver han om den
ekte fornyelsen: ”Det er ikke tale om fornyelse
til noe nytt, men om en fornyet tilegnelse av det
jeg allerede fikk når jeg kom til tro”. Senere i
samme bok understreker Wisløff at betoningen
i karismatisk forkynnelse blir flyttet: ”Jesu
fullbrakte verk og syndenes forlatelse ved
troen på Ham blir ikke lenger hovedsaken.
Dette hører bare med blant forutsetningene
for det neste store steget: den karismatiske
opplevelsen. Dermed er det ikke lenger den
sunne bibelske læren som er hovedsaken, men
derimot den nye opplevelsen”.
Odd Eivind Stensland tar også opp disse
tingene i en artikkel i Bibelsk Tro. Fornyelse
er å vende tilbake til utgangspunktet. Den
som ikke har dette klart for seg, kommer til å
gli bort fra sentrum, bort fra vår Stedfortreder.
(Artikkel av Olav Hermod Kydland – samtale
med Odd Eivind Stensland, Bibelsk Tro august
2002).
Ja, det er sant at det er det samme Jesu
evangelium som en gang omvendte mennesket,
som også oppbygger og fornyer. Apostelen
Paulus minner oss om:
”Likesom
dere altså
tok imot Kristus Jesus som Herre, så vandre i
ham, rotfestet og oppbygget i ham, grunnfestet
i troen slik dere har lært”,
Kol.2,6-7
og 37
.
For troens oppbyggelse og bevarelse er det
også viktig hva slags andaktslitteratur man leser
ved siden av Bibelen. Kjære evighetsvandrer,
glem ikke å pleie ditt åndelige liv ved daglig
andakt og bønn, også bønn om Guds Ånds
ledelse.
Fornyelsens kilde
Jesus sier:
”Salige er
de fattige i ånden, for
himlenes rike er deres”,
Matt.5,3
. De fattige i
ånden blir ved ordet, ved den Hellige Ånd, på
ny og på ny smertelig klar over sitt eget forderv,
sine urene og selviske tanker, begjær og motiv,
sin kalde kjærlighet, sin egenrettferdighet, sin
likegyldighet og sitt hovmod, og andre synder i
tanker, ord og gjerninger. De vet at uten fornyet
nåde og renselse er de fortapt i møte med den
Hellige. Derfor trenger de på ny og på ny å få
høre nådens evangelium, at Jesu, Guds Sønns,
blod renser fra all synd, og at vi har alt i Kristi
rettferdighet. Her har vi fornyelsens kilde. De
fattige i ånden vil høre hele Guds råd, alle sider
ved Guds ord. Men hvorfor blir de aldri ferdig
med forsoningens evangelium? Det er fordi de
er født av Guds Ånd. Jesus er for dem livets
brød, det som deres sjeler lever av, og som de
blir fornyet ved.
Hans Erik Nissen, Danmark, skriver: ”En
av kristenhetens største farer er de vellykkede
predikantene. De kan alt, med ett unntak.
De kan ikke forkynne om Lammets blod og
seier slik at det går til hjertet” (fra boken
”Ved evangeliets kraft” av Mikkel Vigilius).
Enda ett sitat fra Danmark, og nå er det
N.O.Vigilius som har ordet: ”Den uoppløselige
sammenhengen mellom anger og smerte over
synden, og jublende glede i troen på syndenes
forlatelse for Jesu skyld, er et kjennetegn på
all sann åndelig fornyelse. All selvopphøyende
åndelighet og all opparbeidet, oppstemt og
løssluppen lovprisning av Gud som mangler
dette usvikelige kjennetegnet, er ikke fornyelse
gjennom den Hellige Ånd, men et uttrykk for
tidsåndens forførende innflytelse” (fra ”Hvad
er vort budskab?”).
Den sanne fornyelsens budskap er det
frigjørende evangeliet om at vi har alt i Kristi
rettferdighet. Lammet blir dyrebart for hjertet.
I himmelen blir de salige aldri ferdige
med
å opphøye og prise
”Lammet,
som ble slaktet”,Åb.5,12
. Derfor kalles tronen i himmelen for
”Guds og Lammets trone”,
Åb.22,1
.
Det gjelder vår evighet. Det gjelder min
egen arme sjel.
Til slutt et spørsmål inn i vår tid, inn
i vår
gudstjeneste og forkynnelse, som også var Isaks
spørsmål til Abraham:
”Se,
her er ilden og
veden, men hvor er lammet til brennofferet?”
1.Mos.22,7
.
Henric
Staxäng - (Overs: J. E. Aasmundtveit) - Shafan 14-03-08