Sentrum
Disse linjene er skrevet like etter påske. Derfor ringer budskapet fra den høytiden i mitt indre. Men artikkelen skal trykkes i pinsenummeret [av "Pietisten"]. Det passer vel ikke sammen, tenker kanskje noen. Si ikke det! Tvert imot, det passer svært godt.

Pinseprekenens sentrum?

Om vi går til det andre kapitlet i Apostlenes gjerninger, kan vi finne forklaringen. Der leser vi om hvordan apostlene ble fylt av Den Hellige Ånd. Og resultatet ble at Peter trådte fram og holdt en mektig preken. Om hva? Om sine egne opplevelser? Nei! Det hadde jo ikke akkurat vært så mye å tale om... Men da talte han vel om Ånden? Ja, noe. Men framfor alt talte han om Kristi død og oppstandelse.

Hvordan var dette mulig? Jo, Ånden hadde forklart det for ham. Før hadde han jo, som kjent, ikke forstått et eneste fnugg av dette. Ja, han hadde til og med forsøkt å hindre Jesus i å gå veien til Golgata. Bak Peters handling sto Satan selv. Og det ble Jesus nødt til å si til Peter, ansikt til ansikt!

Men nå, da Den Hellige Ånd ble utgytt og grep tak i ham, da sto han opp og forkynte frimodig om Kristi død og oppstandelse!
    Ja, slik virker Den Hellige Ånd! Og dette er helt i samsvar med hva Jesus hadde forutsagt i kapittel 16 i Johannes-evangeliet: Den Hellige Ånd skal avsløre menneskenes synd og forherlige Kristus for dem!

Derfor ble også Peters preken som et sting i tilhørernes hjerter. De spurte: «Hva skal vi gjøre?» Svaret lød: «Omvend dere!» Virker dagens pinseprekener slik? Hvem og hva er det som står i sentrum? Spørsmålet er viktig. Skyver forkynneren til side budskapet om Kristus alene? Blir det de åndelige gavene som får stå i sentrum? Nei! Der må gavenes giver, Jesus Kristus, få stå!

Forkynnerens sentrum?

Med dette er vi kommet til et nærgående spørsmål. Hva er det som er sentrum for oss Ordets tjenere i dag? Det er alvorlig å stille dette spørsmålet. Men ennå mer alvorlig er det å ikke stille det!

Står vi opp på talerstolen for å forsøke å føre våre tilhørere til livssamfunn med Jesus Kristus? Eller står vi opp for å redde vårt eget ansikt, vår prestisje, våre prekener? Vi er vel bevisst på denne kampen mellom den gamle og den nye naturen i vårt indre! Den innsikten kan hjelpe oss til omsorgsfull sjelesorg på talerstolen.
    Peter hadde nød for sitt eget folk, som hadde vendt seg bort fra Kristus. Noe av den nøden behøver vi å be om!
    Dere brødre som preker, la oss gå inn i vårt bønnekammer i enerom med Frelseren og tale ut med Ham om dette... Det hektiske jag i vår tid forleder oss ellers lett til en feilaktig prioritering.

Forkynnelsens sentrum?

Jesus Kristus – død for våre synders skyld og oppvakt for vår rettferdiggjørelses skyld – dette var åpenbart sentrum i den første kristne forsamlingens forkynnelse. Det betyr ikke at all forkynnelse alltid bare skal handle om dette. Men det betyr at hvert spørsmål som taes opp, skal stå i sammenheng med og knyttes til Jesus Kristus, til hans død og oppstandelse.
    Om for eksempel moralspørsmål ikke får ha den tilknytningen, risikerer de å få en moralistisk karakter. Både forkynnere og forsamling havner da lett i den fariseismen som vår Frelser så alvorlig advarte mot.
    Som eksempel kan vi ta apostelen Paulus’ alvorlige ord om «kjødets gjerninger» og «Åndens frukt», i slutten av det femte kapitlet i Galaterbrevet. Det må stå klart for oss at det var våre «kjødets gjerninger» – hvilken karakter de enn har – som slo fast spikrene i Kristi kors! Og at vår «Åndens frukt» nettopp er en frukt (ikke gjerninger!), som har sin rot i Kristi oppstandelse fra de døde!
    Med denne innsikt blir etikken (morallæren) Kristus-sentrert. Og forkynnelsen legger da ikke tunge byrder på tilhørerne, binder dem ikke fast i lovtrelldom. I stedet løser forkynnelsen dem ut i evangeliets frihet.
    En slik forkynnelse trenger vi i dag... Herre, forbarm deg over oss, som står i Ordets tjeneste! Vi trenger virkelig forsamlingens forbønner.

Forsamlingens sentrum?

Er fellesskapet rundt kaffekoppen etter møtet forsamlingens sentrum? Det fellesskapet er verdifullt – særlig for de mange som til daglig er nødt til å tygge ensomhetens tørre skalker. Men dette kaffekoppfellesskap må ikke være forsamlingens sentrum. Og slett ikke om den prat som "tygges" sammen med dette, er kirkekaffens søteste kake!
    Like etter Peters pinsepreken om Jesu død og oppstandelse får vi et lite glimt av den første kristne forsamlingens fellesskap:
«De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.»

Hva er sentrum i apostlenes lære, i brodersamfunnet, i brødsbrytelsen (nattverden) og i bønnen/bønnene? Et kort øyeblikks ettertanke – og svaret er klart: Jesus Kristus er sentrum!
* * *
Den Hellige Ånd vil sette Jesus Kristus i sentrum for hver og en av oss – hvilken side av talerstolen vi så befinner oss på!
    Om vi tar imot Åndens hjelp til å ha vårt livs sentrum i Jesus Kristus, da har vi et trygt ankerfeste. Selv når vi blir uroet av at vår livsbåt blir hardt angrepet av vind og bølger.

Himmelens sentrum!

Her på jorden har vi altså en alvorlig kamp om hvem som skal få stå i sentrum. Sjelefienden vil nemlig holde Kristus borte for oss. Derfor har vi tidligere i artikkelen brukt spørsmålstegn i underoverskriftene.
    Men om Jesus Kristus, tross alt, får være vårt sentrum, da har vi himmelens salighet i vente – med den korsfestede og oppstandne i sentrum! Derfor skriver vi her med et takknemlig, triumferende utropstegn: Jesus Kristus er himmelens sentrum!

---