Dine synder er deg forlatt
Og da Jesus så deres tro, sa han til den verkbrudne: Vær fri­modig, dine synder er deg forlatt. Matt. 9, 2.

Synd det er en svær sannhet. Jo mer en lærer livet å kjenne, dess mer må man skjelve for denne store kjensgjerning: Synd.
    Hvor man snur seg, enten man ser på det enkelte menneske eller på folkelivet i det hele, så møter man synd bygget på synd. Men det underlige er at i alt dette yr av synd og fra disse syndefulle liv stiger det såre sukk og en dyp lengsel etter å bli utløst og fri.
    Den som kunne reise seg og gå bort fra syn­den som den verkbrudne reiste seg fra sengen sin! Den som kunde være sterk nok til å slippe å synde! Dette ønske er det som så titt skaper det dype sukk og den stille lengsel i mennesket.
    Mange kjenner seg likeså lengtende etter kraft mot synden, som de kjenner seg bundet av den. Dypt inne i sjelen, i det lønnkammer som er skjult for menneskeøyet, der rører seg en sterk trang etter utløsning fra synden. Og mange, mange har så tit sagt til seg selv: Nå skal det være slutt, nå vil jeg ikke synde mer. Men når syndelysten og fristelsen kom, så lå du på ny i synden som brutt halm. Din kraft er brutt, ditt liv er forspilt, din himmel er stengt.
    Vender du synet inn i dit eget hjerteliv, så finner du en yrende mengde av stygge tanker og vonde lyster som surrer om sjelen din tet­tere enn mygg den varme sommerkvelden. Hvor mange er det ikke som tenkerr seg trette, som sovner i tårer, og som ønsker at de aldri var fødte av denne ene grunn: Synd! Synd! Synd!

Finnes det ikke råd for meg? Må jeg være slave under synd? Kan jeg aldri bli fri? Må jeg gå fortapt?
    Slik roper det fra tusenvis av menneskebryst. Her er en råd, en eneste en.
    Hva råd er det?
    Du skal komme til Jesus!
    Du skal legge ditt syndefulle, vanmektige og fortapte liv ned for ham. Som du trett legger deg i din seng, skal du overgi deg til ham, Uten tanke på å hjelpe deg selv. Men du må ikke  la deg holde igjen av noen ting. Bort med det, hva det så skal koste! Det kan aldri bli for dyrt, når du kan bli frelst fra synden og den evige død.
    Og skulle du være en av disse som synden har fått så stor makt med at hjertet synes å være låst, munnen bundet, og livet helt istyk­kerbrutt, så du åndelig talt ikke kan røre deg, så er der enda råd.
    Du kan be andre bære deg til Jesus.
    Også på det vis tar han mot deg. Det har han gjort med så mange.
    Å komme til Jesus er den eneste veg bort fra synden.
    For ikke lenge siden hørte jeg om en mann som var slave av alkohol. Han var ellers en flink og bra mann. En av våre kjente kom­munister som vil ha kristendommen vekk fra folket, er hans arbeidsherre. Da konen til den stakkars dranker fryktet for at hennes mann skulle bli jaget fra sitt arbeid, gikk hun ned på kontoret til kommunisten og bad for mannen sin. Arbeidsherren lovet å være rimelig med ham. Men, sa han, nå er det ikke noe annet som kan berge mannen din, enn kristendommen.
    Tenk, det visste han også!
    Jesus Kristus er den eneste hjelp for synderen som ligger bundet av sin synd. Vil du komme til Jesus? Det er du som må svare på det. Ingen andre kan svare for deg.
Det andre som vi her må merke oss, er det Jesus gir til dem som kommer til ham. La oss tenke over det.
    Han sier: Dine synder er deg forlatt.
    Mens den verkbrudne lå i sin seng, uten noen slags kraft til å reise seg, ,sier Jesus disse store ord til ham.
    Du som leser dette, vet du at det er dette Jesus sier den dag i dag til hver eneste syn­der som kommer til ham?
    Ordet om at syndene er oss forlatt, blir alltid gitt dem som kommer til Jesus. 
     
    Og hver en som kommer til ham, får for­latelse for alle sine synder av ham. Menneskesønnen har makt til å forlate synder. Vet du det?
    Det ser ut til at det er mange, endog av dem som er kommet til Jesus, som ikke vet det. Enda de er kommet til Jesus, både med sin synd, seg selv og sin vanmakt, er de like uvisse om at de har fått syndenes forlatelse. Du har lagt deg hjelpeløs for hans fot, du har sagt ham din synd, du har bedt ham om tilgivelse, men du er like uviss om din frelse. Du bærer fremdeles på uro og angst og venter hjelp fra Gud, enda du har nådd fram til din Frelser.
    Hvorledes kan slikt ha seg?
    Jeg tenker det har seg så at du først vil kjenne og oppleve at du er frelst, og så vil du tro de efterpå. Du vil at Gud skal la deg oppleve at du har forlatelse for dine synder, før du tror ham på hans ord. Men det er likeså umulig som å mene at du skal bli mett uten å spise.
    Du som er kommet til Jesus, du skal ikke vente på syndenes forlatelse. Du skal tro at syndene dine er deg forlatt, fordi Jesus har sagt det i sitt ord. Ordene er til deg, som til alle andre som kommer til ham.
    Kan du ikke fatte dette?
    Du må ikke vente på noe særs som skal komme over deg her eller derfra. Du skal bare høre disse ord: Dine synder er deg for­latt! Da bygger du din tro og din frelse på Guds ord, ikke på noe i deg .selv. Og du vet vel at du ikke skal bygge din frelse på noe i deg selv?
    Du skal ikke en gang bygge frelsen på noe du har fått av Gud, som du synes er godt i deg. Du skal bygge din freJse på det Jesus har gjort og sagt.
    Salige er de som ikke ser og dog tror.
    Tenk deg at Jesus kom til deg der du nettopp nå er! Tenk deg at han kom og tok deg i hånden, nevnte ditt navn og sa: Dine synder er deg forlatt!
    Hadde du da vært viss om at du var frelst? Ja, da så! Da skulle jeg aldri mer tvile! Du, vent litt og tenk deg om! Dersom du var viss om at du var frelst, så var det ikke fordi Jesus tok deg i hånden eller nevnte navnet ditt, men det var fordi du trodde de ord han sa til deg. Tvivler du på dem, så hjalp det deg ikke om du så ham eller at han tok deg i hånden.
    Om taket løftet seg av huset vi sitter i, om rommet fyltes med engler og vår Frelser var lys levende midt mellom oss, og alle ropte til oss: Dine synder er deg forlatt! så ville vi være like uvisse dersom vi ikke trodde ordene de sa til oss.
    Og nå har vi disse ord, sagt av vår Frelser til alle dem som kommer til ham.


Så noeen ord til deg, du trette, nedbøyde og motløse kristen.
Hvorfor går du så tung om hjertet? Har du rent glemt at du bor midt i frelsen, og at du er hos ham som i seg selv er nok for deg og alle?
    Han som ved seg selv gjorde rensing for våre synder, han er din nå som før, og så lenge du er hos ham, er all din synd tilgitt og glemt. Det er først når du går bort fra Jesus, at du går bort fra syndsforlatelse og barne­kår. Hold fast på den guddomstrøst at så lenge du er hos din Frelser, så lenge er du frelst. La Jesus være nok for deg.
    For Gud er han nok for deg. Skulle ikke du da være fornøyd?
    Men det er dette som gang på gang legger seg i vegen for deg: Din synd og din dår­skap blir større for deg enn din Frelser. Du frykter at all din dårskap og utroskap veier mer for Gud enn det Kristus er for deg, og så kommer tvilen og mørket.
    La oss da på ny ta det til hjertet dette, at det Jesus har gjort for oss er større enn alle våre synder. Så blir vi glade på ny, og gle­den i Herren er vår styrke.

---