Formaningenes plass i forkynnelsen
Vår oppgave er ikke først og fremst å finne ut hvilken plass formaningen har i vår forkynnelse i dag, men å finne hvilken plass den skal ha om vi vil forkynne hele Guds råd til frelse. Og da bør vi se hvilken plass den har i Guds Ord. For her som ellers er Guds Ord vår rettesnor og norm.

På denne basis er det så visst ikke uten interesse å finne ut hvor vi står i dag. Vi plikter hver for oss å gjøre opp vårt bestikk. Men vi kan ikke gjøre opp vårt bestikk på rett vis om vi retter oss etter tidens mange peilesignaler. Vi må til Ordet, vurdere vår situasjon i lys av Ordet og prøve å finne retningslinjer for vår gjerning der.

Det er to hovedadresser som formaningene i Guds Ord retter seg til.

Det er noen formaninger som retter seg til den uomvendte som hører Guds Ord. De lyder: "Omvend dere og tro evangeliet" ( Mark 1,15). – I sitt referat av Peters pinsetale sier Lukas til slutt at Peter formante folket i det han sa: "La dere frelse fra denne vrange slekt!" ( Apg 2,40). – Og Paulus skriver om forkynnertjenesten: "Det er som om Gud selv formante ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!" ( 2 Kor 5,20).
    Men det er også en lang rekke formaninger som er rettet til dem som er kommet til troen, som har latt seg forlike med Gud og er født på ny. Og her lyder det: "Vandre så som verdig er for det kall dere er kalt med" ( Ef 4,l).
    Disse formaningene går vesentlig på det etiske liv. Vi har hustavlene, formaninger til foreldre og barn, til herre og trell, arbeider og arbeidsgiver, og så videre. Her er formaninger som går på vårt forhold til øvrighet og styresmakter, på vårt personlige forhold til vår neste, og formaninger som går på vennesamfunnets liv og gjerning.

Forkynnes formaningene?

La oss nå stanse opp her en liten stund og spørre: Hvor stor plass har disse formaningene i vår forkynnelse?
Skal jeg våge å svare?

Mitt inntrykk er at når det gjelder formaningen av de uomvendte, er vi tro mot Guds Ord og de anledninger Gud gir oss på prekestolen. Mange av oss lider under at det er så sjelden vi har anledning til å tale til vekkelse og omvendelse for uomvendte fra våre prekestoler. For det er så ofte bare den trofaste, lille venneflokken som kommer til våre møter. Men de anledninger som gis tror jeg stort sett blir utnyttet med visdom og takt. Vi forkynner lov og evangelium for uomvendte og formaner til omvendelse og tro. Selvsagt er det langt fra slik som det skulle være, men jeg tror heller ikke at vi kan rope opp om noen påfallende svikt.
    Og når det gjelder vår forkynnelse for de troende, ja, da forkynner vi også lov og evangelium til selvransakelse – og vi trøster. For det er alltid noen som er anfektet i vår forsamling og som skal ha trøst. Det er rett og godt at de får det.

Men formaningen av de troende?
    Jo, vi forkynner formaningene også, og vi formaner. Men det er visst helst formaninger som står i nær tilknytning til trøsten av de anfektede, formaning til å pleie sitt gudsliv ved regelmessig omgang med nådens midler og ellers være frimodig og vitne om Herren og arbeide for ham – og fremfor alt ikke slippe troen på syndenes forlatelse.
    Tar jeg feil om jeg sier at dette er omtrent hele innholdet av siste årgangens prekener hos de fleste av oss?
Jeg burde i alle fall ta feil.
    Så stort som det er med denne sentrale evangeliske forkynnelse, er det allikevel en vesentlig mangel i den. Det etiske insitament (tilskyndelse), formaningen til å leve etter Guds vilje, får ikke klinge ut. Og det er alvorlig nok. For mangler i forkynnelsen vil etter hvert vise seg i mangelsykdommer i kristenlivet.
    Vi synger oppbyggelig og godt om at vi reiser med himmeltoget på fribillett og har alt gratis. Men Linderots salme om at "her gjelder trenge, ja trenge seg fram, ellers er himlen forloren" – får den klinge med?

Får vi plass til evangeliets "for at" i vår evangeliske forkynnelse? – Ja, for der er et "for at" i evangeliet, som peker frem mot de veldige følger evangeliet må få når det blir mottatt i tro: "Det som var umulig for loven ... det gjorde Gud ... for at lovens krav skulle bli oppfylt i oss..." ( Rom 8, 3-4). "For Gud ... er den som har latt det skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skulle stråle frem fra oss" ( 2 Kor 4,6). – "Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for Ham som er død og oppstanden for dem" ( 2 Kor 5,15).
    Finner vi plass for dette i vår forkynnelse? – For å si det litt mer presist: Skaffer vi bibelsk rom for vårt personlige ansvar for at helliggjørelsen lykkes? Eller får kjødet leve og vokse seg stort på evangeliet om den frie nåde?

Fristelsen til å la være å forkynne formaningene

Når den etiske formaning står så vidt svakt i vår forkynnelse som den gjør, kan det ha flere årsaker. Jeg vil ikke her gå inn på fristelser til popularitets-jakt og slike uhumskheter som på forhånd er dømt i enhver våken samvittighet. Vi kan visst spare hverandre for å grave i denne sumpen av uedle motiver. Det får være nok å ha pekt på dem.
    Men det finnes en fristelse som i alle fall kan ha en mer ideell bakgrunn. Vi har jo alle lyst til å bære frem det man vanligvis kaller "et godord". Med det mener man ikke bare et ord som gjør godt, men som smaker godt – et ord til oppmuntring og trøst. Og hvis vi så skal bare ha et møte eller to på stedet, er det nærliggende å slå an nettopp disse tonene som får mismodige og anfektede kristne til å fatte nytt mot og si: "Så er det allikevel i orden. Så har jeg det tross alt godt som jeg har det." Om vi så ikke fikk se de store frukter av det ene møtet, var det i alle fall godt å høre at en og annen fikk trøst.
    En viss læremessig uklarhet virker også hemmende for mange forkynnere når det gjelder å forkynne formaningen. Vi har sikkert alle hørt denne uttrykksmåten: "Forkynn evangeliet slik at folk får tro seg frelst, så kommer helliggjørelsen av seg selv!" – Den er blitt en grunnleggende læresetning om helliggjørelsen for vide kretser i kristenfolket.

Men er den sann? – Nei. Her er mye sant og rett blandet sammen med noe som ikke er sant, og det er farlig. Det er alltid farlig å gjøre selv en hovedsannhet til den hele og udelte sannhet.
    Sant er det at helliggjørelsen hører organisk sammen med rettferdiggjørelsen. På rettferdiggjørelsen følger gjenfødelsen ( Gal 4,6; Kol 2,13). Og den som er født på ny, kan si med Paulus: "Jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske" ( Rom 7,22). Før var Guds vilje en tvang. Nå er det en hjerte-trang å få gjøre den. Uten dette kan det ikke bli tale om helliggjørelse i det hele tatt.
    Videre er det sant at så lenge vi står under lovens herrevelde, står vi under syndens herrevelde, for da er vi overlatt til oss selv. Først når vi ved troen får se at vi er døde fra loven sammen med Kristus, kan vi bære frukt for Gud. For da står vi sammen med Kristus. Han er helliggjørelsens kraft (Rom 7,4.6.14).
    Og det er sant at takknemligheten for Guds nåde i Kristus er en sterk indre drivkraft til helliggjørelse. "Vi elsker, fordi han elsket oss først" ( 1 Joh 4,19; sml. Rom 12,1 flg).

Hvorfor trenges formaningene?

Men om helliggjørelsen slik hører organisk sammen med rettferdiggjørelsen, betyr ikke det at den følger automatisk av den. Helliggjørelsen kommer ikke av seg selv hos den rettferdiggjorte, det vitner Guds Ord klart nok om. Jesus bruker sterke ord om det nye liv: "Det som er født av Ånden er ånd" ( Joh 3,6). Men han sier også at disippelen tross alt har et skrøpelig kjød å slite med, og derfor må han våke og be ( Mark 14,38).
    En kristen er ikke bare ånd, han er også kjød. Og kjødet begjærer mot Ånden, det er ikke Guds lov lydig og blir det aldri. Det blir aldri hellig, men vil til våre dagers ende gjøre våre lemmer trege i Guds gode gjerning ( Gal 5,17; Rom 7,14 flg).
    Derfor trenger vi formaningene. De peker på de gjerninger som Gud har velbehag i, så ikke kjødet skal forføre oss til selvvalgte fromhetsgjerninger (se f.eks. Ko1 2,20-23). Og formaningene vekker den villige ånd og stimulerer den til å gjøre gode gjerninger. Se for eksempel det fine uttrykket i 2 Pet 3,1: "For atter ved påminnelse å vekke deres rene sinn."
    Men blir vi trege og sløve i lydigheten mot Kristus, kan formaningene få noe av lovens kommandotone over seg. "Våkn opp for alvor og synd ikke" ( 1 Kor 15,34). Gud vil ha skikk på sitt folk, og han krever respekt for sitt bud.

Nei, det er ikke sant at helliggjørelsen kommer av seg selv dersom vi bare forkynner evangeliet klart og rent til rettferdiggjørelse. Den som for alvor mener det, må da bli nødt til å mene at ikke bare apostlene, men Kristus selv ikke maktet å forkynne evangeliet som det skal forkynnes. For de formante dem som kom til troen. Det er nok å minne om Bergprekenen og om formaningens plass i Paulus’ brever.
    Vi trenger i det hele et klarere syn for kristenlivets spenning.
    Når Paulus skriver om den kristnes stilling, foretar han iblant en påfallende overgang fra indikativ til imperativ. Se for eksempel Rom 6,3-10: "Dere er døde med Kristus!" Og så vers 11: "Akt dere derfor som døde!" Eller vi kan vise til Ko1 3,3-5: "Dere er jo død" … "Så død da", og Fil 3,12-15: "Ikke at jeg er fullkommen" … "Oss som er fullkomne". Og påtrengende paradoksalt lyder det i Fil 2,12-13: "Arbeid på deres frelse med frykt og beven, for Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans velbehag."
    De fullkomne må helliges ( Heb 10,14). De som er døde med Kristus, må dø hver dag. Fordi vi vet at hele vår frelse er avhengig av at Gud virker i oss, må vi arbeide som om alt var avhengig av oss.
    Dette er kristenlivets dobbelthet. Vi har slik hang til å systematisere bort denne spenningen i Guds Ord. Og i dette stykke er den gamle Adam systematiker av fag. Men den som vil holde fast ved Guds Ord, må forsake systemet (Luther).
    Men loven er ikke venn med vårt kjød. Der truer den og tvinger. På grunn av vårt kjød fører Jesus fryktmotivet inn i helliggjørelsen: "Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel og deretter ikke kan gjøre mer, men jeg vil vise dere hvem dere skal frykte for. Frykt for ham som har makt både til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere, for ham skal dere frykte" ( Luk 12,4-5).

Frykt Gud! Dette ord adresserte Jesus ikke til sine fiender, men til sine venner.

Paulus vedkjenner seg også fryktmotivet i sitt kristenliv: «Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker» ( 2 Kor 5,10-11). Fryktmotivet er ikke overflødig, men gir det nye mennesket den nødvendige støtte i kampen mot det gamle (Hallesby).
    Her vil jeg med det samme gjøre oppmerksom på noen utbredte læresetninger av meget tvilsom verdi. De lyder slik: «Kan du ikke gjøre det med glede, så kan du like godt la det være. For Gud vil ha glade tjenere. Å tvinge seg til å gjøre gode gjerninger er lovtrelldom.» – Dette er en redningsplanke som den gamle Adam ofte har reddet seg i land på, og vi skulle gjøre vårt beste for å torpedere den.
    Visst vil Gud ha glade og villige tjenere. Men vi trenger å minne hverandre om at han vil i alle fall ha gjerningen gjort og gaven gitt, selv om vi etterpå skal måtte krype til korset og be om tilgivelse for at vi gjorde det med en uvillig ånd.
    Det kommer i det hele ikke mye godt av å grave oss ned i beskuelse av vårt sinnelag. Vi bør derimot øve oss i å se vår nestes nød og ellers leve med blikket på Kristus.

Luther har sagt et ord om at tømmer og bissel ikke er for rytteren, men for eselet. La oss ikke glemme at vi som Guds gjenfødte barn rir på et «esel», et kjød som ikke vil lyde Guds lov. Vil vi ikke bruke tømmer og bissel til å tvinge det med, kommer vi ingen vei med det. Det vil si at da reiser det av sted med oss på selvlivets vei.
    Apostelen Paulus kjente vel til å bruke tvang i helliggjørelsen: Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom», skriver han (1.Kor.9,27 ).

Hvilken plass skal ha formaningen ha i forkynnelsen?

1) Formaningen skal ikke ha førsteplassen, for den skal evangeliet om Kristi gjerninger for oss ha. Formaningen må stille i annen rekke.
    La oss først rope ut det Kristus har gjort for oss og vitne om det han gjør i oss. Da kan vi også formane på evangelisk grunn. Formaningen må være forankret i evangeliet. Da lyder den også som evangelium for det gjenfødte sinn, for den forteller om det som Kristus vil virke i den som tror.
    Vi kan merke oss inndelingen av Romerbrevet i denne sammenhengen: Først har vi den lærende del, om de grunnleggende sannheter til frelse (kap 1-11). Så kommer den formanende del (kap 12-16). «Jeg formaner dere altså ved Guds miskunn» ( Rom 12,1).
    Eller vi kan legge merke til Bergprekenen: Først kommer saligprisningene, så bud og formaninger. Ja, selv når det gjelder lovens steintavler, ble de gitt på den samme evangeliske grunn: "Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egyptens land, av trellehuset" ( 2 Mos 20,2).
    Dette er som Luther også har sagt, evangelium. Og når hjertet finner hvile i det, kan en si med apostelen Johannes: «Hans bud er ikke tunge» ( 1 Joh 5,3).

2) Formaningen bør ha en bred plass i vår forkynnelse.
    Det er for det første fordi de troende trenger det som rettesnor og holdepunkt for sitt liv – og som hjelp i kampen mot sitt kjød.
    Men det er dernest også for at de åndelig døde kristne ikke skal få mer falsk trøst av evangeliet enn strengt tatt nødvendig. Luther taler en god del om dette i sin utlegning av Gal 5,13 (Store Galaterbrevskommen-tar). Kjødet er det samme i Paulus’, Luthers og vår egen generasjon.
    Formaningen skal gjøre det klart at det gis ikke noe evangelium for kjødet. Kjødet skal, som Luther har sagt, være underlagt loven og Egyptens plager.

3) Formaningen skal ikke ha samme plass hos alle som forkynner.
    Her er rom for ulike nådegaver. I Rom 12 nevner Paulus formaningens nådegave ved siden av lærens nådegave. En av Paulus’ nære medarbeidere ble også kalt "formaningens sønn". Det var Barnabas ( Apg 4,36).
    Dette er visst ikke den letteste nådegave å være tro mot i dag. Derfor skal vi oppmuntre slike, så de ikke faller i mismot og svikter sitt kall.
    Det finnes en viss ensidighet i forkynnelsen som henger sammen med at nådegavene er forskjellige. Det er ikke så farlig med den ensidigheten, for den er villet av Gud. Men den forutsetter et fruktbart og harmonisk samspill mellom de ulike nådegavene slik at de kan utfylle hverandres mangler.
    Vi skal lære å være tro mot vår egenart og det kall som Gud har gitt oss sammen med vår utrustning, og vi skal vokte oss for å kopiere de andres. Men vi skal også vokte oss for fristelsen til å dyrke vår egenart til den blir en ensidighet som mangler syn for berettigelsen av de nådegaver som er forskjellige fra vår egen.
    Fremfor alt må vi være på vakt mot den enøydhet som skyldes stagnasjon i den åndelige vekst. Vi skal uansett med den nådegave Gud har gitt oss, strebe etter å forkynne hele Guds råd. Det er det nødvendig å ha for øye. I dette råd har formaningen en vesentlig plass.

4) Formaningen skal være kristosentrisk.
    Den hører organisk sammen med vår Kristus-forkynnelse. Han er Guds legemliggjorte lov, Guds vilje med mennesket, livets lov, kledd i kjøtt og blod.
    Her ser vi praktisk hvordan Gud vil at livet skal leves, men han er også det legemliggjorte evangelium. Han er Frelseren, som ikke bare viser oss hvordan livet skal leves, men som gir oss et nytt liv og en ny kraft.
    Og han er vår Herre. Vi hører ikke oss selv til, men ham. Det er både vår frihet og vår bundethet.

Formaningen skal peke på ham og drive til ham, han som sier: «Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile», men som også føyer til: «Ta mitt åk på dere og lær av meg!» Det er han som sier: «Dine synder er deg forlatt», men som også sier: «Gå bort og synd ikke mer!»

«Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, forat vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten» ( 1 Pet 2,24).

---