Misjon og Jesu Gjenkomst
Misjonen er blitt kalt «de brennende hjerters sak» (Carl Fr. Wisløff). Det er veldig treffende! - Mi­sjon er dypest sett kun deres anliggende som er gjen­født og er kommet til levende tro på Jesus gjennom hans fullbrakte verk på Golgata kors!
    Misjonen har nøye sammenheng med det store for­lik som er skjedd. «Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forli­kelsens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forlikte ver­den med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud (ambassadører) i Kristi sted som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud» ( 2 Kor 5,21). Og det er de per­soner som er tent av Kristus gjennom hans forso­ningsverk som kalles inn i denne forlikelsens tjeneste med å bringe evangeliet ut: «Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt bud­skap!» ( Rom 10,15).
    På samme måte som Guds rettferdighet av tro åpen­bares i evangeliet (Rom 1,16-17), slik ble det også åpenbart for Guds hellige apostler at hedningene er medarvinger og har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet ( Ef 3,5-6). Ja, det var denne evangeliske åpenbaring som ble så rik for apostelen Paulus, så han kunne si til den mektige konge: «Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn» ( Apg. 26,19). Det er tydelig at Paulus hadde fått et «bren­nende hjerte» for verdensrnisjonen gjennom Ån­dens åpenbaring.
    Det er blitt hevdet at misjonen burde ha samme plass i vår forkynnelse som Apostlenes Gjerninger har i Det nye testamente. For misjonen gjennomsyrer hele det evangeliske budskapet. Enhver som hører evangeliet forkynt, må samtidig få høre at dette herlige budskapet er for alle! «Misjonen får så stor plass i min forkynnelse, som evangeliet har fått i mitt hjerte»(Asbjørn Aavik). Derfor skulle enhver for­kynnelse være med å tenne en hellig ild på vårt «mi­sjonsalter». For misjonen ligger «innebygget» i Guds frelsesplan fra begynnelsen ( 1 Mos 12,3). «For Kristi kjærlighet tvinger oss, og så har vi gjort det klart for oss: Når en er død for alle, så har de alle dødd» ( 2 Kor 5,14). Paulus fikk nåde til «å virke troens lydig­het blant hedningefolkene» (Rom 1,5). Det vil si den lydighet som består i å tro evangeliet.
    Det er underlig hvordan ett enkelt bibelord kan være med å tenne en person i brann for misjonen. Det skjedde en gang at en ung lege fikk åpenbart et ord i forbindelse med Davids flukt etter Absalons opprør og død: «Hvorfor sier da dere ikke et ord om å hente kongen (David) tilbake?» ( 2 Sam 19,10). Dette ene ordet fra Bibelen slo ned som en brannfakkel l den unge mannens hjerte - med sikte på misjonen og Jesu gjenkomst.
    Som kristne har vi «ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» ( Ef 6,12). Og det er ingen tvil om at mot avslutningen av denne tid - før Jesus kommer igjen - vil åndskampen tilta: «Derfor fryd dere, him­ler, og dere som bor i dem! Men ve jorden og havet! For djevelen er steget ned til dere i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid» ( Åp 12,12). Åndskampen vil intensiveres mot avslutningen! Og da gjelder det desto mer for troens folk å holde seg åndelig våkne. «Vær da også dere rede! For Mennes­kesønnen kommer i den time dere ikke tenker» ( Luk 12,40)

Bibelens historie beveger seg mot Kristi komme og dommens dag! Budskapet i Peters andre brev er inn­rettet på endetiden og Jesu gjenkomst. Hele brevet har et klart endetidspreg. På den ene side « ... skal det også blant dere komme falske lærere, slike som lurer inn vranglære som fører til fortapeise ... » ( 2 Pet 2,1). Og i 3,10 ser vi at «Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forgå med veldig brak ... » - Men i denne tid ligger også misjonskallet inne­bygget: «Da nå alt dette går i oppløsning, hvor viktig er det da at dere ferdes i hellighet og gudsfrykt, mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den ... » ( 2 Pet 3,11-12). Og så lyder det: «Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor» (3,13).
    Hvordan kan kristne mot avslutningen være med å fremskynde Jesu gjenkomst? Svaret synes å være: ved å ferdes i hellighet og gudsfrykt og ved å vitne om Jesus (3,11). For det står jo så klart: « ... Men han (Herren) har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse» (2 Pet 3,9). Dette må også gjelde helt mot avslutning­en! - Derfor drøyer han i det lengste med å komme. Han skuer ut over jorden om det skulle finnes ett menneske som vil la seg frelse før han kommer! - Det er vel noe av dette som ligger i uttrykket om å «akte vår Herres tålmodighet som frelse! ... » (2 Pet 3,15).
    Samtidig viser Bibelen at ved å leve i gudsfrykt og søke å vinne mennesker for «himienes rike» er vi med å fremskynde Jesu gjenkomst. Ved at troens barn lever et liv i hellig ferd for Gud, bidrar de til at målet for hans tålmodighet blir nådd (2 Pet 3,9.15) - og at flest mulig kan bli frelst.

Selvom Bibelen betrakter endetiden som vanskelig ( Matt 24,11-12), er det også da mulighet for vekkelse og åndelig fornyelse. Gud har gang på gang i histori­en sendt dype vekkelser som har stanset omfattende frafall. Et studium av misjonshistorien vil gi oss en fornyet tro på Guds allmakt til å vekke opp - der det ellers kan se umulig ut: «For ingenting er umulig for Gud» (Luk 1 ,37). Et rikt løfte er dette: «Rop til meg, og jeg vil svare deg, jeg vil forkynne deg store og ufat­telige ting, ting som du ikke kjenner» ( Jer 33,3).

Tilstanden i de fleste av menighetene i Åp 2 og 3 var preget av lunkenhet, frafall og begynnende åndelig død. Men i en av menighetene - Filadeljia (som betyr broderkjærlighet) - er det Jesu Ord og misjonen som har fremgang (Åp 3,7-13). Mye tyder på at denne menighet hadde små tanker om seg selv og befant seg i en trengt situasjon. Men denne menigheten får ros og oppmuntring av Jesus: "Jeg vet om dine gjer­ninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ing­en kan lukke den igjen. For du har liten styrke, og har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn" ( Åp 3,8).
    Foran denne svake og hjelpeløse menighet, hadde Herren satt «en åbnet dør» for misjon og sjelevinning! - Det fremgår av Åp 3,9. Dette viser betydningen av å holde fast på et klart bibelsk og evangelisk grunnsyn også i endetiden. Det må ikke legges noe til eller trekkes noe fra det som står skrevet ( Åp 22,18-19).

En viktig sak bør nevnes: Nå er det egentlig ikke vi som skal drive misjon, med det er Ordet om korset som skal settes i omløp. Vi kan merke oss måten dette er uttrykt på i Matt 25,16: «Han som hadde fått fem ta­lenter, gikk straks bort og drev handel (kjøpslo) med dem, og tjente fem til.»
    Talentene er her et bilde på evangeliet. Det er altså evangeliet (Ordet om Jesu stedfortredergjerning) som skal settes «i omløp» og utføre arbeidet! Dette skjer gjennom forkynneise og vitnesbyrd. Det er noe forløsende og frigjørende i dette, for det er nemlig EVANGELIET i fubktjon som bygger Guds rike og frelser sjeler! Da er det ikke vi som blir hovedsaken, men det budskapet (såkornet) vi har å bringe ut. Mens Herren drøyer, skal Ordet om Jesu person og verk settes i omløp, for det er dette som gjenføder og frelser. «For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det» ( Matt 10,8).

Hvor mange folkeslag har vi nådd med vitnesbyrdet om Jesus og hvor mange gjenstår? - Dette er noe vi tenker en del på ut fra Jesu ord: «Og dette evangeli­et om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vit­nesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme» (Matt 24,14).
    Ut fra dette Jesu ord, skjønner vi at verdensmisjonen nærmest er som en viser på Guds store klokke - og det­te gjør det hele litt spennende, men også vanskelig.
    Hvor mange folkeslag er nådd med evangeliet og hvor mange gjenstår? - Ved å tenke slik, kommer vi muligens til det resultat at det er mange grupper, stammer og folkeslag som ennå ikke har hørt vitnes­byrdet om Jesus - og det kan så være. Men da har vi lett for å glemme det forhold opp gjennom misjons­historien at det har vært folkegrupper rundt på jor­den (f.eks. i Lille-Asia og i Nord-Afrika) som en gang hadde mottatt evangeliet, men som nå befinner seg i frafall og åndelig mørke - på grunn av islams sterke innflytelse. Vi kan vel også tenke på vårt eget Europa - som vel hadde mye sterkere innflytelse av sann evangelisk tro enn i dag.
    Hva om vi så tar med i beregningen de mange grupper og slag av folk som i løpet av de siste 2000 år en gang har mottatt evangeliet og som senere har vendt seg bort fra det? - Kan det være at målet (antallet) sterkt nærmer seg det stadium som er satt av Gud i Matt 24,14? Kanskje er vi nærmere avslutning­en enn vi er klar over!

---