Når det mot enden lider… I den siste delen av kirkeåret blir vi på en særlig måte minnet om at det mot enden lider. Slike Skriftens ord som at alt skal brytes ned ( Mat 24,2) og at alt går mot sin oppløsning ( 2 Pet 3,11) forkynner oss at de storverk som er bygd med menneskehender skal rase sammen. De forkynner oss også at hele jorden, og alt hva her er, har en ende – etter Guds eget råd. Dette er truende ord for den som har mye å miste, men gledelige ord for den som har mye å vinne.
    Men disse påminnelser om at alle ting har sin ende burde for kristenheten ikke være så bundet til kirkeåret som det ofte kan bli – ja, om disse påminnelsene i det hele tatt er til stede. Året rundt er det anledning til å grunne over disse Herrens ord og forutsigelser. Det er jo så mange tegn på oppløsning i kristenheten som burde få oss til å våkne. Det er en slik ånd av våkenhet og forventning som burde gjennomsyre kristenheten, dens forsamlinger og kirker, hjem og sammenkomster. Slik var det i urkirken, og slik har det også vært i kirkens vekkelsestider. Men når det mot enden lider innsnevres kristenheten i sitt perspektiv, slik vi leser flere steder i NT. Og denne innsnevringen er mye verre enn det å minskes i antall. Når kirke og forsamling bare fungerer som et sekulært fellesskap, med fokus på eget ve og vel, og på denne verden, vitner det om at

...menneskenes tankebygninger har vokst inn i det kirkelige.

Det er et endetidstegn at det er så lite i kristenheten som er innrettet på å bryte ned menneskers tankebygninger og forestillinger. Den gangen da apostlene i realiteten var forsamlingens ledere, la de stor vekt på å bryte ned tankebygningene. Med det tenker vi ikke bare på den forkynnelse som de selv bar fram i sin egen livstid. Nei, slik har det vært til alle tider når kristenheten i realiteten har stilt seg under disse apostlenes myndighet i det Nye Testamentets skrifter, likesom under Kristus selv. Tankebygningene ble brutt ned og alle slags forestillinger ble tatt til fange ( 2 Kor 10,5). Men etter disse apostlene sto det fram ”glupende ulver”, som apostelen Paulus nevner for de eldste i Efesus ( Apg 20,29-30). De begynte å bygge tankebygninger rundt seg selv, og skånet ikke hjorden. Så ble det bygd opp slike tankebygninger som skjulte Kristus. En fikk den tanken at Han trengte en stedfortreder. Men Han vil bare ha budbærere.
    Disse ubibelske tankebygningene utviklet seg og ble store allerede blant kirkefedrene. Når Martin Luther, med Åndens kraft, trådte fram, skjedde en betydelig nedbrytning av disse tankebygningene og forestillingene. Så ble jo også Luther inderlig avskydd av disse som ville legge mennesker under sin egen myndighet. Men tankebygningene har vært sterke, og de har vært støttet opp gjennom århundrer av mennesker som har vært utrustet med en stor porsjon av begjær etter egen makt og egen stilling – de har kommet til å sette seg selv foran apostlene. Et par eksempler kan nevnes. Av dem som kaller seg apostlenes ettermenn, men uten å være det i gagnet, finnes det flere slag:

1) Dels er det de som mener seg å være bærere av en apostolisk myndighet – på tross av den forvillede læren – ved å ha den ”rette suksesjon”. Eksempler på dette er den romersk-katolske kirkens pave og dens presteskap. Vi skal ikke ta opp mye plass her på denne selvtatte myndighet. Men Luther hadde store vansker med denne myndighetsgalskap, som ikke har noen grunn i Skriften. Om dette er det skrevet ikke så helt lite i skriftet ”Om kirkens babylonske fangenskap”.

2) Dels er det også de kirkeledere og det presteskapet som mener seg å være bærere av apostolisk myndighet uten å bry seg om å være bundet av hva Jesu egne apostler Paulus eller Peter eller Johannes skriver i sine brev. Disse lederne mener de forstår evangeliet, men bruker det til løsaktighet ( Jud 4). De er vanlige i Sverige, og de kaller seg ”evangeliske”. De oppfordrer med ”apostolisk myndighet”, mennesker i Sverige og over hele verden, til å kaste loss fra Bibelen. De henviser ofte til kjærligheten. Hadde de vært apostlenes rette ettermenn hadde de snarere søkt å bryte ned det såkalte moderne menneskets forestillingsverden – som bygger på egoisme og begjær etter realisering av sine lyster – og heller tatt til seg Jesu undervisning. Han som lar den forkynnelse lyde som sårer og bryter ned egoet.

Men det hører ikke sammen med kristen tro og livsstil i dag å ”bryte ned”, sier disse ”apostlene”. Heller ikke erkjenner de at det gamle mennesket må ”brytes ned”. Blant disse ”apostlene” mangler det åpenbart en egen erkjennelse av at dette nedbrytende hører med både i forkynnelsen og i et kristent menneskes åndelige fødsel. Heller ikke på dette området har Guds profeter og apostler fått komme til orde. Sammenlign bare tilstanden i dagens kristenhet med vekkelsestidenes alvorlige søken etter salighet! Den gang taltes det om ”fødselsveer”. Dette er ikke et ord som er tatt ut av luften, men det er en realitet, som både apostlene, profetene og de senere kristne har fått erfare. Les bare Luthers egen historie!
    Men dersom dette mangler, da kommer kristendommen bare til å bli en teori, en livsanskuelse ”så god som noen annen”, med støtte i tidsånden. Kristendommen blir en seremoniell forestilling, med den oppgaven å ”velsigne” alt det som noen ”føler for”, med henvisning til ”kjærligheten” (les: ens egne begjær). Dagsaktuelt er de såkalte homoekteskapene og den siste markeringen i den Svenske kirken om avgjørelsen i kvinneprestspørsmålet. Dette er resultat av begjær.   
    Ut fra det disse ”apostlene” står for skal kristendommen være en vare på livsanskuelsens marked. Som sådan krever den selvfølgelig markedsføring. Du har vel lest de kirkelige markedsføringsannonsene? Tankebygningene forsterkes slik at det ”moderne mennesket” skal føle seg tilfreds. Og ”det moderne mennesket” bærer visstnok både bispelue og prestekrage. Reklamen er gjerne snedig, og den søker tilbøyelighetene for det rituelle.
    Men skal vi innrette oss etter markedsføringskunsten? Har Gud behov for å få mennesker så passelig interessert i noe å fylle livet med? Er sjelenes behov ivaretatt utelukkende gjennom terapi? Mener Herren Gud at de tomme kirkene bør prydes med kirke- og gudstjenesteledere som gir folket voggeviser bare for å få dem til å komme, mens Guds ord uteblir? Det vi i så fall trenger er ledere som er utdannet i verdslig markedsføring og med sosial kompetanse – men som er helt fremmede for at det mot enden lider. Ja, slike finnes det mange av. Men er dette løsningen på ”den åndelige byggekrisen”?

Når det mot enden lider …  ...spørres det etter nydannelser og metoder som skal redde bygningen – men sjelers evige vel spørres det ikke etter.

Er det behov for at menneskers tankebygninger og egen byggelyst blir bevart og fornyet? Det finnes mye nytt på det åndelige ”byggeområdet” som ved å fortie Guds alvorlige kall til oss forsterker ”bygningsmennene/kvinnene”, men forkaster Hjørnesteinen. Aktiviteter av ulikt slag kan gi det inntrykk overfor mennesker at her foregår det byggevirksomhet. Men hjelper denne byggekunsten? Nei, det er fult ut tilstrekkelig å forkynne Ordet slik som det står, om dom og frelse, evig død eller evig liv. Og dette må skje for å rive ned menneskenes tankebygninger og forestillinger ( Jer 1,10). Det var på denne måten kirkene og bedehusene (templene) fyltes i de vekkelsestider som har gått gjennom kristenheten. Det skjedde da den ytre bekvemmeligheten og tanken på å spare mennesker for åndelige fødselsveer ble skjøvet i bakgrunnen. Det skjedde ved at Ordets – sverdets – forkynnelse såret på dypet, og det ble skapt en hunger og tørst i sjelene.
    Problemet i dag er at dette ikke skjer slik det skulle der det burde skje. Det som forkynnes får sjelden støte ”det moderne menneskets” tankebygninger og begjær. Derfor går det nå en dom over Guds hus, slik det står skrevet. Alt skal brytes ned, sa Jesus om den store tempelbygningen som disiplene beundret. Dette skjer også i dag, men på en mer umerkelig og skjult måte. Men for den som har øyne å se med er dette likevel åpenbart. Og dette er en del av dommen – at den ikke kan sees av dem som er blitt forblindet.

Skriften taler ofte om falske profeter. Men når det mot enden lider synes det som disse har forsvunnet. Allikevel har de ikke forsvunnet fra virkeligheten, men fra den kirkelige virkelighetsforståelse. Det er så naivt. Er det Gud som har anbefalt all den gudstjeneste og møtevirksomhet som arrangeres, og bør vi besøke den? Ja, i det minste ut fra markedsføringen å dømme. Men dersom du lar de rette profetene og apostlene tale ut om falsk gudstjeneste, så ser du at templene i vårt land blir brutt ned – innen ifra. Og det har begynt med at menneskers forvente tanker ikke har blitt brutt ned av Guds ord, men derimot har mange blitt styrket i sitt eget ego, og i sin gudsfravendthet, og blitt oppmuntret til å hegne om sitt gamle menneske, med dets innfall og lidenskaper. Guds grunnleggende ordning for bygningens indre stabilitet er intet annet, og kan ikke være noe annet, enn Guds Ord og det å bli værende ved dets sannhet. Derfor raser det nå!

Våre fedre kjente godt til at vegen til troen innebar at mektige ble støtt ned av deres troner ( Luk 1,52). Dette har gjennom tidene i sannhet skjedd i ytre forstand. Mektige (herskere) har blitt støtt ned – i politikken, i stater og i kirker. Men det har også skjedd, og må framfor alt skje, på det indre plan. Åndelige herskere – det gamle menneskets herskere, med alle kjødets egenskaper – må bli rammet av en sann forkynnelse. Målet for Guds gjerning med oss mennesker er at disse skal styrtes fra sin herskerstilling. Det skjer ved Den Hellige Ånds avslørende og sårende ”metode”.
    At et menneske skulle føle seg uvel av å komme til sannhets kunnskap om seg selv, og i en viss forstand ”brytes ned” av denne selverkjennelse, er i strid med vår tids budskap fra ”føl-deg-vel-profetene”. Disse profetene som har fått en sentral plass i dagens samfunn. Og de sprer seg som ormegift i kristenheten. Alt som ikke får deg til å føle deg vel er skadelig sier de.
    Men det er av avgjørende betydning at disse falske forestillinger og herskere og tankebygninger, hos et menneske og i en kirke, brytes ned før alt brytes ned og D Dagen står for døren. Himmel og jord – med alle disse tankebygningene – skal forgå, men ”mine ord skal slett ikke forgå”, sier Jesus. Men dette budskapet er det i endens tid få som er interessert i, for når det mot enden lider …

...blir tankebygningene fast sementert.

I denne endens tid er det en sjeldenhet at disse menneskelige og det såkalte moderne menneskets tankebygninger blir brutt ned. Med tiden og tidens gang har tankebygningene i menneskeheten blitt høyere enn Babels tårn. Og når disse tankebygningene kommer inn og blir befestet i kristenheten så inntreffer den store ulykke som også er forutsagt i Ordet: ”han (motstanderen) … som opphøyer seg over alt som blir kalt gud” (2 Tess 2,4) trekker til seg tilhengere. Disse motstanderens gjerninger, i form av sementering av tankebygninger som er fremmede for Bibelen, har ført til at Lyset nå flyttes fra lysestaken. Dette er det som i disse siste dager på det tydeligste skjer bl.a. i den svenske kirken, som har åpnet portene for alle slags villfarelser som om de var til Herrens behag. Det blir sagt at kjærligheten har seiret. Ja, egenkjærligheten! Og av forherdelse mot Guds ord følger hardhet mot dem som ennå holder fast på Ordet, for at også de skal bli harde – som sement eller betong, eller jern eller stål.
    Det hører med til dommen over et ubotferdig folk at Gud sender over dem kraftig villfarelse slik at de skal tvinges til å tro løgnen ( 2 Tess 2,11). De vil også tvinge andre til å legge sine offer på det samme løgnens alter. Forherdelsen er, likesom herdingen, en prosess. Den gjør hjertene hardere og forherdelsen dypere etter hvert som tiden går. Ufølsomheten i samvittighetene øker, og alt kommer av en økende motstand mot det enkle og klare talte Ordet, og dets mottakelse i troen.
    Til det som er den dypeste årsaken til forherdelsen eller sementeringen hører den store mengde av såkalt akademisk teologi, som lenge har behandlet Bibelen som om den var et verdslig byggverk. En tenker seg at det her kan gjøres et ”fritt arbeid” uten at en innser at den som behandler Bibelen slik vil ta alvorlig skade av det, og påføre andre skade. Det som gir den alvorlige skaden – forherdelsen – er forsøkene på å beherske Gud gjennom sin påståtte intelligens. En søker også å få Guds aksept for slikt som passer inn i tiden, og en står fast på at Gud har et positivt syn på haltingen til begge sider. Men for Gud er det ikke, som for menneskene, av betydning å oppnå enighet med den såkalte vitenskapen eller andre av tidens tankebygninger. Han står høyt hevet over vitenskapen ( Jes 55,8-9). Han spør etter troen på Ham. ”Hvor var du da jeg grunnfestet jorden?” ( Job 38,4) sier Herren til Job. Intet menneske har intelligens nok. Alt hos et menneske må brytes ned – også dets tillit til egen intelligens.
    Denne ”metoden” – å søke å beherske Gud ved sin intelligens – slår tilbake med ødeleggelse som resultat. For Gud lar seg ikke spotte. Begjæret etter makt har vært stort, helt fra syndefallets dag.
    Men grunnen til forherdelsen er også å finne i den ”frie åndens lek” med de hellige ting. Det finnes mange såkalte karismatikere som med rette protesterer mot den akademiske teologiens forsøk på å beherske Bibelen – den skulle heller beherske oss. Men denne protesten ender som regel i en annen grøft: i de frie fantasiers bevegelse som bygger på egne tankers og følelsers stemningsleie – på en fiksering av verdslige, merkbare og begjærlige ting, med en åndelig dimensjon. Det er en indre, fordervet kjødets lyst, iblandet jakten på åndelige sensasjoner. Et forsøk på å beherske Gud med sin bekymringsløse følelse, i stedet for å straffes med åndelig fattigdom.
    Det er mange slike menneskelige, psykiske og psykologiske byggverk som sies å nå til himmelen. Det sies at de kan styrke den saliggjørende troen, slik at den nakne troen på Jesus alene blir regnet som av lavere verdi. Men denne ”byggemetoden” erstatter eller forminsker Guds saliggjørende Ord og den nakne troen, gjennom tillegg, pålegg eller avdrag. Den trekker seg unna Ordets dom over det gamle mennesket og over dets begjær etter tegn og under. På denne måten bygges luftslott utenfor Bygningen, Tempelet Kristus. Han som aldri skal brytes ned. Vår Gud han er så fast en borg… Når det mot enden lider …

skal de ubibelske tankebygningene til slutt gå i oppløsning, ved Kristi gjenkomst.

En kirketjener uttalte seg en gang på 1960-tallet om sin egen begravelse. Han sa, med den barnlige fromhetens fortrøstning, i fullt alvor, og med en forventning som preget hans liv ”i kirkens tjeneste”: ”Jeg skal begraves slik at det første jeg får se på oppstandelsens dag er denne kirken som jeg har blitt så knyttet til og som jeg har fått tjene i så mange år”.
    Denne uttalelsen er korrekt gjengitt. Men den viser at denne kirketjeneren ikke hadde forstått den forkynnelsen som han ved mange anledninger hadde fått høre i denne kirken. Det samme kan sikkert sies om mange andre som har vært ”i kirkens tjeneste” på ett eller annet vis. De har forestillinger om kirken som ikke stemmer med Guds Ord. Og det finnes forventninger og bindinger som de ikke har blitt løst i fra. Feilen ligger ikke i Guds Ord. Men med hørende ører har de ikke forstått noe av forgjengelsens lov ( Jes 6,9-10). Men kanskje det også har vært for stille fra en og annen talerstol om at det mot enden lider, og at det er én Bygning som består når alt annet faller sammen.

Det kjente ordet av Martin Luther, om at han ville ha plantet et frukttre i dag om han visste at jorden ville gå under i morgen, har nå og da (uten Luthers samtykke!) ført til en ensidig tenkning om vårt virke her på jorden. Dette fordi mange av oss kristne har blitt offer for den gamle og fordervede naturens lyst til det som er noe for øynene. Det vi skulle ha for øyet er Kristi gjenkomst – det nye menneskets lyst.
    Det som er i verden, og som til fulle opptar verdens barn – kjødets begjær og øynenes begjær og hovmodig skryt av det en er og har ( 1 Joh 2,16) – det viser seg i et jag etter å fylle dette begjæret. Alt det som foregår her i verden er jakt etter tilfredsstillelse av begjæret på en eller annen måte – begjæret etter makt, begjæret etter eiendom, begjæret etter status, begjæret etter nytelse…
    Dette strevet og jakten etter det som lokker og gir tilfredsstillelse kan foregå i en forfinet åndeliggjort form, også blant dem som søker Gud og som regner seg selv for å være kristne. Og som, ifølge deres egen tanke, drives av begjær etter det gode som fremmer kristenhetens tilvekst og styrke. Det kan derfor skje, i åndelige saker, at det som sees med det naturlige øyet får en utilbørlig oppmerksomhet: En for øynene vakker kirkebygning, en for øynene tilfresstillende gudstjeneste, en for øynene oppmuntrende stor samling mennesker, en for øynene vellykket innsats, en for øynene høy stilling. Alt dette kan føre en inn på en avvei, en fluktvei bort fra Kristus, det sanne tempelet, og bort fra den sannhet at det mot enden lider.
    Det ville sikkert ha fremmet kristenhetens åndelige tilstand i dag, dersom en hel del av virksomhetslysten i ulike mer eller mindre ”viktige prosjekt” ble stoppet, og mennesketankene ble ledet til å overveie at det mot enden lider. Men da blir vel resultatet passivitet og venting? Nei, det ville bli en nødvendig innskjerping av den oppjagede aktiviteten, og en nedtoning av visse ytre ting som vi har nevnt ovenfor. Og det ville bli en nødvendig orientering mot Ham som skal komme på himmelens skyer – Han som spør etter tilbedelse i ånd og sannhet, og ikke – slik som mennesker – etter de ytre fasader.

Den kristelig fargede aktiviteten av i dag trenger å føres til, og få en helt nødvendig edruelighet, gjennom den apostoliske forkynnelsen som med frykt og beven å arbeide på sin frelse ( Fil 2,12), og ikke å forholde seg passiv i det å gjøre seg beredt for enden. Alt for mye oppmerksomhet ofres nå på slikt som skal brytes ned – hvilket i seg selv er ett av de siste tiders tegn, som vi må være våkne for. Kirkeåret har sin gitte, gode oppbygging, men det er knapt lagt opp til at vi, og andre som kommer i kontakt med kristenheten (bare i noen tilfeller sent på høsten), skal bli minnet om de siste tider, og tidens tegn. For dette er i virkeligheten ikke bundet verken av årstid eller kirkeår. Det er heller ikke Han som har sagt sitt: Våk!

Dig helge Ande bedja vi
Att med din kraft du står oss bi
Under prövotider
Och svåra strider
Helst uti den yttersta
När det till änden lider
O Gud förbarma dig

(Overs: J.E.Aasmundtveit)

---