"Ordets gjører"

Et hovedtema i Jakobs brev ( Jak 1,21-25)

Sant kristenliv består av både å høre og å gjøre. Men vi vankelmodige mennesker har lett for å holde oss bare til det ene av disse – med katastrofale følger for vårt åndelige liv.

Avsnittet i Jak 1 advarer oss spesielt mot det å høre på en slik måte at gjerningen blir borte. Det er en understreking som vi møter mange steder i Bibelen. I slutten av Bergprekenen kommer Jesus med en lignelse om «den som hører disse mine ord og gjør etter dem» ( Matt 5,24). Og Paulus taler om at Guds nåde «opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, og leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er» ( Tit 2,11-12).

Bare «høre»

Det går altså an å høre Guds ord på en slik måte at det ikke blir til noen nytte. Jesus siterte – i forbindelse med lignelsene – et ord fra profeten Jesaja om at folk hørte og hørte uten å forstå, slik at deres hjerter i stedet ble forherdet ( Matt 13,14-15). Det er den alvorlige konsekvensen av at Ordet ikke får gjøre sin gjerning med et menneske.
    Så har vi dem som stadig går og hører ordet om Guds nåde – for så å gå ut i hverdagen og fortsette å leve i sine synder som før.
«De sin onde syndelyst dekker til med nådens trøst, vil av Jesus intet lære, og dog sanne kristne være.» (Brorson)

De regner seg som kristne, men lever som verdens barn.

En slik holdning advarer Guds ord ofte og sterkt imot ( Rom 6,1-2; 12,2; Jak 4,4 ; 1 Joh 2,15-17). «Hva hjelper det vi vet du døden for oss led, når vi ei står mot Satans verk i troen frisk og sterk?» (Brorson)

I Jakobs brev brukes det et slående bilde om denne holdningen. Det er som om en ser seg selv i et speil, og så straks glømmer bort hvordan en så ut ( Jak 1,23-24). En har hørt Ordet, men glømmer straks både hva det sier om oss selv, om vårt forhold til Gud, og om betydningen av Jesu frelsesverk. Andre steder finnes et langt mer drastisk bilde om den samme saken: «Hunden vender tilbake til sitt eget spy, og et nyvasket svin velter seg i søle» ( 2 Pet 2,21-22). Så alvorlig er det å høre Guds ord uten å vende om og leve i omvendelsen.

Bare «gjøre»

På den andre siden har vi det mistak å bare bli opptatt av å gjøre. Vår egen gjerning kommer i sentrum. Kristendommen – eller «religionen» er det vel rettere å si – blir bare det som vi skal gjøre.
    Noen tenker og taler svært enkelt om dette. Bare en er med i en slags kristelig virksomhet, eller kan få folk til det, er alt vel og bra. Alle som er døpt, og går til kirke en gang i blant, og kanskje ofrer en del til nødhjelpsarbeid, skal regnes som sanne kristne. Om de virkelig får høre Guds ord i den sammenhengen de er med i, taes ofte ikke så nøye.
    Andre er mindre overflatiske, og gjør det de kan for å leve et rett og fint liv. Og gjør en det, må da Gud være fornøyd?
    Men for den som virkelig tenker over hva som skal til for at den sanne, hellige Gud kan være fornøyd med oss, blir det en kamp. For en ser snart at en ikke makter å være slik som en burde. Endog om en har vært med i kristent arbeid i mange år, kommer det tider da en synes alt er mislykket. «Lenge jeg tenkte Gud ikke skjenkte nåde til den som fattedes alt. Å måtte lide, kjempe og stride stod for mitt hjerte levende malt.» (O. Brattekaas)
    Denne tanken at det er vår gjerning det kommer an på, er noe av det mest rotfestede i vår menneskelige tankegang. Ikke sjelden er den kombinert med erkjennelse av at en trenger hjelp av Guds nåde for å greie det – men får en det, skal det gå.

Men nettopp denne tankegangen er noe av det som Bibelen fordømmer aller sterkest. Tenk for eksempel på Jesu lignelse om fariseeren og tolleren ( Luk 18,9-14). Og i Romerbrevet heter det om dem som tenker slik, at «Israel, derimot, som søkte rettferdighetens lov, kom ikke fram til denne lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger.» ( Rom 9,31-32)

Ordet fører til gjerning

Vi skal legge merke til at teksten vår taler om «Ordets gjører». Det å gjøre står på ingen måte i motsetning til å høre. Tvert imot, det er det å lytte til Guds ord som skaper vår gjerning.

Grunnlaget

Dette forholdet og denne sammenhengen må vi ha klart for oss. Kristendom begynner ikke med vår gjerning, men med Guds gjerning og Guds ord. Det er et levende ord, som «skaper hva det nevner». «Hør! Så skal deres sjel leve.» ( Jes 55,3; se også Pred 4,17; Rom 10,14-17).
    Dette legger også Jakob stor vekt på i sitt brev. For før han begynner å tale om å være «Ordets gjører», sier han: «Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en førstegrøde av hans skapninger» ( Jak 1,18; jf. Joh 1,12-13; 1 Pet 1,23).
    Å bli født eller gjenfødt, som er et av de ord Bibelen bruker om å bli frelst ( Joh 3,3.5), er ikke noe vi kan gjøre selv. Det er noe bare Gud kan gjøre ved sin nåde og sitt ord. Å tro er ingen gjerning, men å sette sin lit til Guds nådes løfte ( Ef 2,4-9). Her er det fullstendig samsvar mellom Jakob og det Paulus sier om at frelsen ikke er ved gjerninger.

Frukt av livet

Når da Jakob understreker at troen må vises ved gjerninger, og at troen uten gjerninger er unyttig ( Jak 2,17-26), er det ikke grunnlaget for frelsen han tenker på. Men han taler om en annen viktig sak, som det også legges vekt på andre steder i Bibelen gang på gang.
    Vi forstår det når vi tenker over hva det innebærer at det å være frelst, er å ha kommet inn i samfunn med Jesus og blitt gjenfødt til liv i Gud. Der det er liv, vil det vises. Det vil vokse og ha sine ytringer. Dette er de gode gjerninger. Derfor er de gode gjerninger nødvendige for en troende, fordi de følger som frukt av livet.
    Det siste er også et bilde som ofte brukes i Bibelen om denne saken (f.eks. Salm 1,3; Jer 17,8; Joh 15,1flg). Frukt kommer i sin tid, når treet får den næring det trenger til å vokse. Derfor er dette noe som kommer ved Den Hellige Ånds gjerning ( Gal 5,22).
    Følgelig kan vi ikke måle sann kristendom på hvor mye synlige gode gjerninger som er til stede. Vi er ikke alle kommet like langt i kristenliv og helliggjørelse. Det kan også komme mørke åndelige tider som gjør det vanskelig på ulike måter. Det avgjørende for en kristen er å eie livet i nåden, det vil si å leve nær Jesus, i hans nåde ( 2 Pet 3,18).

Farene

Hensikten med gode gjerninger er ikke å gi oss en målestokk til å bedømme hvem som er en god kristen.
    Men på den andre siden er det farlig å tenke at det er uvesentlig for en kristen om han lever rett og gjør godt.
    Det henger for det første slik sammen at det finnes ting som kan forgifte og ødelegge livet. En sann kristen kan ikke fortsette å leve i synd, enten i umoral, verdslighet og urettferdig livsførsel, eller under innflytelse av falsk lære. I dette er både Paulus og de andre apostlene helt på linje med det Jakob sier (jf. Rom 6,1flg. og ikke minst Johannes’ brev).
    For det andre bør et sant kristenliv leves til ære for Gud og i tjeneste for andre mennesker (jf. Jak 1,27). Gode gjerninger kan ikke føre andre til frelse, men de er indirekte et vitnesbyrd om Guds gjerninger og vil dermed være med og åpne vei for evangeliet ( Matt 5,16). På den andre siden vil et uvørent og vanhellig liv gi de vantro årsak til å spotte ( Rom 2,23-24).

«Frihetens fullkomne lov»

Jakob summerer saken opp med en spesiell uttrykksmåte: «Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det, slik at han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning» ( Jak 1,25).
    Dette med «frihetens fullkomne lov» er på flere måter et nokså underlig uttrykk. Ut fra det som for eksempel Paulus taler om motsetningen mellom loven og evangeliet, er vi jo vant til å tenke at loven er noe som holder oss nede i tvang og trelldom og under Guds dom, fordi vi ikke makter å oppfylle Guds hellige vilje fullkomment ( Gal 3,18.21-22; 4,24). Også Jakob understreker denne siden ( Jak 2,10).
    Men ordet lov kan også ha en annen betydning, som peker på sammenhengen i Guds åpenbaring (f.eks. Salm 1; 19 og 119 ). Og Paulus har et uttrykk som minner om det vi leser hos Jakob. Paulus taler om «livets Ånds lov» i Kristus Jesus, som har frigjort oss fra «syndens og dødens lov» ( Rom 8,2).
    Frihetens fullkomne lov er derfor et annet uttrykk for det Jesus har gjort for oss, for evangeliet om at han både fullkomment har gjort det Guds hellige lov krever, og tatt på seg straffen for vår synd. «Du lov, jeg har deg kjær, for Jesus deg oppfylte, da han på korset her betalte hva jeg skyldte» (Per Nordsletten). «Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» ( Joh 8,36).
    Videre skal vi legge merke til at Jakob taler om å fortsette med å skue inn i frihetens fullkomne lov. Det som det gjelder om, er å fortsette med å legge merke til hva Guds ord sier, å ta til seg av Ordet og la det få rom i hjertet, slik at det kan gjøre sin gjerning i oss ( Heb 4,2; jf. 3,13). Da får både loven vise oss hva Guds vilje er og hvordan vi er i oss selv, og evangeliet får vise oss at det vi har i Jesus, er nok både for livet her og evigheten.

---