SOMMEREN ER FORBI
Profeten Jeremia er kalt tåreprofeten i Israel, og det er ikke tilfeldig. Mer enn én gang i sitt lange profetskrift åpner han hjertet for oss - og lar oss få se inn i et hjerte som lider og gråter over et folk som har vendt Gud ryggen.
    La meg få sitere et avsnitt for deg, som kanskje sterkere enn noe annet sted i denne boken viser hvorfor nettopp Jeremia ble kalt tåreprofeten i Israel. Guds folk var bortført fra sitt land og var i fangenskap i BabeL Grunnen er denne: De hadde sviktet og forlatt Israels Gud. Jeremia skriver det slik i kap 8,18-91:
- Å, måtte jeg få lindring i min sorg! Mitt hjerte er sykt i meg. Se, mitt folks skrik lyder fra et land langt borte: Er Herren da ikke i Sion? Eller er dets konge ikke der? Hvorfor har de vakt min harme med sine utskårne bilder, med fremmede lands falske guder? Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst. Jeg er sønder­knust fordi mitt folk er sønderknust. Jeg går i sørgeklær, forferdelse har grepet meg. Er det da ingen balsam i Gilead? Eller er det ingen lege der? Hvorfor er det ikke noen helbredelse for mitt folks datter? Gid mitt hode var vann, og mitt øye en tårekilde! Da ville jeg dag og natt gråte over de drepte blant mitt folk
    Hvor mange av oss kristne i Norge i dag har det på samme måten? Hvor mange av oss kunne ha brukt de ordene som Jeremia brukte? Jeg er redd det ville vært skræmmende få, om noen i det hele tatt.
    Men er det bedre stilt med vårt folk enn det var med Israel? Nei, det står sannsynligvis ikke bedre til i Norge i dag enn det gjorde i Israel den gangen. Men hvor er tårene hen? Og hvor er de som gråter?
    I ett av versene i Jer 8 er det folket selv som taler. Det kan se ut som de har begynt å erkjen­ne sin sanne stilling: - Sommeren er forbi, høsten til ende, men vi er ikke frelst.
    I denne setningen ligger det to erkjennelser.
Først: Vi hadde våre anledninger og våre muligheter til å bli frelst. Gud talte til oss. Han elsket oss og ville både lede, tilgi og lege oss. Men vi hørte ikke og bøyde oss ikke under Guds veldige hånd. Og videre: Nå er det for sent. Eller -det er i alle fall i ferd med å bli for sent.
    Jeg har tenkt en del på denne setningen i det siste og rett og slett vært plaget av den. Ikke først og fremst med tanke på Israel, men med tanke på Norge og den enkelte nordmann. Tenk litt etter, du også!
    Tenk på Norge, på landet vårt: A, som Gud har velsignet og vært god mot dette landet! l mer enn tusen år har evangeliets lys. f1ommet over Norge. Guds Ord har vært forkynt. Vekkelsesbølger har skyllet innover landet, gang etter gang. Hjerter har blitt legt, og liv har blitt forvandlet. Gud har gjort sin frelsende og forny­ende gjeming i generasjpn etter generasjon. Men hva er situasjonen i dag? Jo, det er som i Israel:
    - Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst.
    Kanskje er vi nærmere vintermørket, med harde og kalde og uimottakelige hjerter. enn det er godt å tenke på?
Tenk litt etter, også på ditt eget liv: Har ikke også du vært gjenstand for Guds omsorg og godhet? Er det noen synd han ikke tilgav, når du ba om det? Har du én eneste dag vært sviktet og forlatt av Gud og overlatt til deg selv? Gikk Gud noen gang tilbake på sine løfter eller på noe av det han hadde sagt i sitt ord? Jo, du har sviktet Gud. Men har han sviktet deg?
    Hvordan står det så til i dag? Hva er din stilling, akkurat nå, i forhold til den levende Gud? Det er vel ikke i ferd med å bli vintermørke, også i ditt liv?
    Det er to ting å gjøre i en situasjon som dette: Be deg inn i Guds nærhet, så litt av hans hjertelag for det norske folk også kunne bli ditt hjertelag. Og påkall Jesu navn! Be han gjøre også i ditt harde og kalde hjerte.
Slike bønner hører Gud, Han som fremdeles er full af nåde og barmhjertighet, og som elsker å frelse og fomye den som ber ham om det.

---