Utslukk ikke Ånden
Uttrykket Bibelen her bruker - utslukke - forteller en hel del om Åndens vesen. 1.Thess.5,19

Her tales om varme, om ild. Bare det som brenner kan slukkes. Ordet taler om noe som er tent i oss. Døperen Johannes, Jesu forløper, sier det slik: Jeg døper eder med vann, men den kommer som er sterkere enn jeg, han hvis skorem jeg ikke er verdig til å løse. Han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild. Luk. 3, 16.
- - - og ild -.
Den Hellige Ånd og ilden er knyttet sammen. Da dette er like ved å fullbyrdes, sier Jesus det selv på denne måte:
Men I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ender. Ap. gj. 1, 8.

Her sier Jesus at den Hellige Ånd er kraft. Ild og kraft.
Disse to ord angir egenskaper ved den Ånd som bor i yåre hjerter. Forløperen og Herren selv sier det slik.
    Hvor må vel to ord som disse få våre hjerter til å ban­ke! Særlig mitt eget - jeg som også fikk kallet til å gå ut i verden med evangeliet. Her kommer atter budet fra Guds himmel til en som intet har: Du skal få kraft, og kraften er noe meget konkret: den Hellige Ånd. Hvor det da blir om å gjøre for meg å få dette klart - at mitt forhold til Ånden, hvem Herren tillegger alt, er i orden.

Somme tider hører vi det sagt slik: - Hun er en varm kristen. Han er virkelig en varm forkynner. Det er noe tennende ved ham. Det brenner virkelig noe i den kvinnen. Jeg har bestandig lagt øret til slike ord der jeg har reist og vandret. For denne varme, dette tennende, dette som brenner i et menneske, er ikke noe vi har av naturen. Det er noe som er oss gitt. Denne hellige ild ble tent i oss i samme stund som den Hellige Ånd tok bolig i oss, og er der i samme forhold som han får fylle oss. Det samme er tilfelIet med kraften Jesus taler om.

Jeg var ikke 20 år, hadde gått et halvt år på misjons­skolen, og var hjemme på Sørlandet i juleferien. På helligtrekongers-møtene i Mandal like over nyttår ble jeg sittende på galleriet under det årlige predikant­møtet. Jeg kan ikke nå huske hvem som var hovedtaler ved det møtet, husker bare at under samtalen etterpå kom en av de gamle «fedre» fra dalen fram til platt­formen. De hjemmesydde skoene hans knirket og «sang» opp midtgangen. Men det gjorde det bare enda stillere der den gamle mannen med det hvite håret nedover jak­kekragen steg opp på talerstolen. Noe denne gamle mannen sa, bet seg fast hos misjons­eleven på galleriet. Den dag i dag sitter det brent inn i mitt minne, og jeg håper også i mitt hjerte. Dette sa han: - Vi har mange predikanter i dag, men så få har gnisten.
    Så visste jeg det med en gang: skoleårene foran meg er ikke alt - ikke hele utdannelsen. De gamle ville blotte sitt innerste og kjenne om det varmet - om misjonseleven ble så tent at han kunne tenne. -
    Ingen visste - ingen vet det til denne dag - at på det galleriet stanset Herren en tyve åring om igjen, slik han stanset ham et par år før over bøkene på et rom ved en ungdomsskole og ga ham misjonskaliet.
    Etter det møtet gikk jeg lenge alene og subbet i snøen ute i Furulunden, stanset til slutt ved en bred stamme, og ungguttens hjerte ropte opp mot en snøtung himmel i nød over et ondt hjerte hvor intet flammet. -

Jeg hadde vært i China om lag 2 år, strevd med språket og tatt de eksamener i kinesisk som var obliga­toriske for alle misjonærer. Sammen med min hustru ble jeg bedt om å overta et ganske stort stasjonsdistrikt med et vidt forgrenet arbeid. Var ung den gangen, og i ung­dommens overmot sa jeg til meg selv: Ja, nå skal det bli skikk på tingene, sving i sakene. Skolen i Norge var jeg ferdig med, og dette vanskelige språket hadde jeg tilegnet meg såpass av at jeg kunne begynne i det arbeid jeg alle år hadde sett fram imot. Endelig ved målet!
Den unge mannen var så sterk, så modig og full av pla­ner. På alt han skulle få utrette, var der ingen ende, helt til en sen kveld der langt inne i Chinas avstengte innland - en kveld det var blitt ganske stille - den siste veggfjøl mot gata var smelt på plass, og den siste slåa skjøvet for, - så sent at misjonæren var ferdig med sin dag, ville bare få et godnatt fra sin Herre gjennom ordet.
    Da var det - i den ro, i den stillhet var det at Mes­teren trådte fram - ikke med et godnatt - nei, trådte fram og talte:

- Guds rike består ikke i ord, men kraft. ( Kor. 4, 20.)
- Ikke i ord - men i kraft.
- Ikke i noe av mitt består Guds rike - bare i det jeg får.
    Den kvelden kom Herren til sitt barn som hin dag på galleriet i Mandal. Stanset barnet sitt end a en gang ­- tjeneren som holdt på å gå vill i tjenesten.
    Denne gangen var det kraften han ville tale med bar­net om. Og jeg måtte si: Herre, ord har jeg kan hende, også litt kinesisk, men kraften, den er din, for den er guddommelig. Den må du gi meg.
    Det var fra den kveld Herren begynte å tale med meg om dette som jeg her ombord i båten på vei mot østen får anlednig til å skrive ned - som blir til ark på ark gjennom maskinen min. Det er ikke noe jeg plutselig har kommet på og fått lyst til å skrive ned. Det har arbeidet i meg og med meg gjennom alle disse 22 år siden den kvelden. Og jeg vet at han vil arbeide videre med meg, vet det i dag som «Mosnes» pløyer Rødehavet sørover i sjø med temperatur på 32 grader C. og med en lugartemperatur på 35 grader.
    Det er dette jeg gjerne ville dele med en eller annen som hungrer og lengter, som tørster etter Guds rikdom­mer og hans fylde i sitt liv. Til slike som ikke er tilfreds og fornøyd med seg selv, er dette skrevet. Til medvandrere som gråter over seg selv og over årene som svinner hen i kraftløshet og vanmakt, ville jeg gjerne få sende dette ... Sent den natt leste jeg dette ordet -:
For vårt evangelium kom ikke til eder bare i ord, men og i kraft og i den Hellige Ånd og i stor fullvisshet ... 1.Thess.1,5

Derfor:
    En varm kristen, en tent forkynner er ikke noe vi kan prestere, få til, eller arbeide opp. Det avhenger av disse to ting:
    At boligen, templet, er helt og fullt overlatt til den Hellige And, så han får fylle det.
    At denne iboende And ikke bedrøves.

Hva er årsaken til at Anden slukkes ut?

Først - det er ikke et verk av andre mennesker. Den måten Herren her sier det på - utslukk ikke Ånden! ­forteller at det er vårt eget verk. Noe vi selv gjør. Det er vårt eget kristenliv. Om Herren står det bare: - Han som begynte en god gjerning i eder, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag. ( Fil. 1, 6.)
    Dernest - det er heller ikke noe som skjer slik helt brått og plutselig som når en bryter slukker det elektris­ke lyset. Dette med Åndens utslukkelse er noe som skjer meget langsomt - over mange år kan hende - og er resultatet av en stadig gjentatt bedrøvelse av den Hellige Ånd, - en Åndens bedrøvelse til døden i våre hjerters tempel.
    Vi har ovenfor talt sammen om hva det er som be­drøver den Hellige Ånd. Får dette fortsatt vedvare, blir resultatet utslukkelse.
    Det skjer når han ikke lenger får overbevise oss om vår synd. Det skjer etter at han om og om igjen i mange år har pekt på noe i vårt liv som ikke er rett - satt det himmelske søkelys på noe urent i templet - men vi vil ikke erkjenne at det er galt, vedgå at det er synd. Jeg vil ikke som en kristen bøye meg for Åndens overbevisning og få det gjort opp og ordnet både med Gud og men­nesker.
    Det skjer når mitt bønneliv sløvner. For når vi ber, er vi i Guds nærhet, og der er Ånden «hjemme». Der «tri­ves» han. (Unnskyld disse jordens uttrykk for dette gud­dommelige.) Der ånder han vår bønn inn hos den All­mektige, den Høyeste. Da er han med, for dette er Ånd­ens liv. For Bibelen taler om å bede i Ånden:
        Idet I til enhver tid beder i Ånden med all bønn og påkallelse, og er årvåkne deri med all vedholdenhet og bønn for alle de hellige. Ef. 6, 18.
    Det skjer når Bibelen sjelden blir åpnet. For Åndens trang og Åndens gjerning er å lyse på det guddomme­lige ord fra Guds munn slik at vi forstår det - fatter det. Men dette skal vi tale mer om senere.
    Det skjer når jeg ikke lenger lenges etter de helliges samfunn på jord - lenges etter å komme inn i de hel­liges varme. Det tar til da, det begynner ved den kors­vei hvor jeg kan klare meg uten samfunn med andre Guds barn - samme hvor lite og skrøpelig det hele samfunn mon være. - Da er allerede Åndens flamme i mitt hjerte trukket ned i glør i mitt tempel, som også snart vil være utslettet i dødens aske. -
    Slik begynner det - og det fortsetter på så mange, mange skjulte veier.

    Til slutt gir Ånden opp.
    Trekker seg tilbake - forlater hjertets tempel. Lyset og varmen blir borte. Og Gud selv skriver over hjertets tempeldør:

Utslukket

Kan hende du nå gjerne ville komme til orde - jeg aner liksom det. Nettopp det samme ønsker min egen natur her. Og det du nå gjerne ville si, er noe av dette:
    - Hadde du bare en aldri så liten aning om hvordan det er på arbeidsplassen min, sprang du heller over dette, Aavik. Der går jeg åtte lange timer hver dag blant men­nesker som banner, sverger og lar alskens råttenskap strømme fra sin munn. Dette er min lange hverdag. Og er det da noe å undres over at varmen dør ut av mitt hjerte - at ilden slukner.

Eller:
- Hadde bare alle sammen hjemme vært troende, skulle jeg nok bevart min varme og min første kjærlig­het. Men nå er jeg alene. Og det verste er at hjemme for­står de meg ikke. Tenk om det hadde vært slik at vi kun­ne hatt andakt sammen, bedt i lag - hatt et åndelig samfunn der hjemme! Da, ja, da skulle jeg nok blitt bevart.

Eller:
    - Jeg bor så ensomt og så avsides. Kommer nesten aldri til noe møte, til noen gudstjeneste. Får nesten aldri høve til å være sammen med andre kristne. Alene sløv­ner jeg bort. Og så er det blitt slik med meg som det er i dag. -

Eller dette:
    - De kristne i min hjembygd, de er noen dårlige kar alle sammen. De er ikke til pryd hverken for himmel eller jord. Hadde de bare vært annerledes, ville det nok vært annerledes med meg også. Presten vår er det heller ikke noe ved. Og predikantene som kommer til bygda, - ikke å snakke om, bare tørrpinner alle sammen. Der­for er det bare døden med meg nå - jeg vet det. - Slik kunne vi fortsette, men jeg skal slutte.

Jeg vil bare få si: Det er ikke omgivelsene, det er ikke de andre som er årsaken til Åndens utslukkelse i livet mitt. Jeg vet at alt dette du har nevnt, er gudslivets store fare, men ikke grunnskudd som river fundamentet vekk under ditt liv med Gud. Jeg ville så gjerne - hvis jeg maktet det - sette en tykk strek under dette; for av bit­ter erfaring vet jeg at selv på en misjonsskole går det an å sløvne bort. Og skulle det være noe sted på jorden hvor omgivelsene måtte være ideelle for en ung kristen, så måtte det være der.
    Det hele avhenger av dette ene, som Jesus streker så sterkt under i Joh. 15: grenen i vintreet. Kontakten ­- forbindelsen - med Guddommen. Min personlige ­- den ene lille grenens forbindelse med treet. Jesus mente at samfunnet med ham, hvis det er i orden, skulle være like solid som grenen fastgrodd i stammen. Ikke noe løst som flagrer vekk i første vindkast.
    I Åpenb. 2, 4 står det ikke: Du har mistet din første kjærlighet. - Slik blir det ofte sitert. Nei, der står: Du har forlatt din første kjærlighet.
    Med andre ord sier Herren selv at dette er noe vi selv gjør. Det er våre skritt bort - vår rygg som vendes mot ham. Det er vi som går bort fra noe. -
    Gud gjør nemlig ikke sitt verk så dårlig i mitt hjerte at det hele ramler av i første veisving, eller seiles over­bord i første uvær. -
    Forlate. Utslukke.
    Begge deler er mitt verk.

    Et stykke utenfor London ligger der et gammelt slott - Hampton Court. En gang jeg var derover, tok vi en tur dit. Og det jeg vil huske lengst, er den vidunderlige parken som omgir slottet. Her fant vi også et stort driv­hus, men verken blomster eller grønnsaker ble drevet fram der. Et mektig vintre fylte hele det svære huset av glass. Og det var urgammelt. Stammen var diger, og grenene tykke der de slynget seg langs alle vegger og un­der taket, som slanger skjult av grønnfriske blad. Og et dryss av veldige drueklaser hang ned fra grenene. Ikke noe sted i østen kunne jeg minnes å ha sett slike kraftige druer.
    Men jorden du gikk på i det huset, var av hard sement
    - helt til veggene, og like inn til stammen. -
    En gartner fulgte oss rundt.
    - Hvordan har det seg at dette treet som er plantet rett i sementen, er så friskt og har slike drueklaser? Da smilte mannen litt, og pekte ut glassveggen:
    - Ser dere den lille elven som flyter der nede tvers gjennom parken. - Jo, vi så den. -
    Ja, dette vintreet har røttene sine helt der nede. Gikk dere dit ned, ville dere finne de fine sugerøttene like ut i mudderet ved bredden. - Noe mer behøvde han ikke å si.        
    Omgivelsene syntes ikke være ideelle - plantet rett i hard sement. Men under sementen hadde røttene famlet seg vei dit hvor det var vann. Og gjennom tørke og storm, gjennom vinter som sommer hadde treet sine røtter der. Derfor sviktet det aldri, men bar sin frukt i sin tid. Det er bare et jordens bilde på hvordan Herren øns­ket det skulle være med oss. Det kan være hardt og håpløst som sement der du skal leve ditt kristenliv, men har bare røttene dine funnet vei inn til livets kilder, gjør det ingenting. Ditt kristentre vil alltid være friskt - likt et tre plantet ved rinnende bekker. Og Frukten den vil komme som et resultat av dette. Ikke som resultat av strev.
    I det kristenliv utslukkes ikke Ånden.

Det utslukte kristenliv.

Kristennavnet kan jeg beholde på jorden lenge etter at jeg har mistet det i himmelen, og den åndelige død er fullbyrdet i mitt liv. Jeg kan fortsette en tid bortover skinnegangen lik en vogn som et lokomotiv med sin varme har satt i gang - gitt et støt. Men avkoblet fra denne kraft, denne varme, stanser det likevel omsider. Jeg kan fortsette å preke i forsamlingen og tjene i menig­heten, leve videre på rutine en tid - helt til min indre, store skade en dag blottes.
    I det utslukte kristenliv er der ingen tårer over meg selv og min egen åndelige fattigdom, ingen angst for noen skjebnesvanger brist eller skade, ingen tærende hunger etter hellighet og gudsfrykt, ingen streben etter de største nådegaver, ingen jagen etter kjærlighet, ingen lengsel et­ter Jesu Kristi sinn og himmelens flomlys over Golgata. Og der er ingen trang etter å holde seg til det lave og å akte alle de andre høyere enn meg selv.
    I det utslukte kristenliv er der ingen fødselsveer, fordi det er koblet ut av Kristi lidelses-samfunn. Og der er ingen opphøyet og herliggjort Kristus som en faller i støvet for.
    For alt dette er den Hellige Ånds gjerning i meg, og det blir borte når Ånden er utslukket, når Kongen har forlatt sitt tempel - slukket etter seg og stengt. -

Det hender ofte at en kristens dype, store fall for oss synes å komme så brått og uventet - så plutselig at vi står der helt lammet.
    Men får en lov å følge den mann og kvinnes spor til­bake gjennom årene, finner en snart at det er foregått et langsomt, men sikkert undergravningsarbeid i det skjulte - langsomt men sikkert - helt fram til den dag bygningen styrtet sammen.
    Så kom det ikke så plutselig likevel.

Intet i hele Bibelen synes å tale så klart til oss om dette som kong Sauls historie, slik vi leser den i 1. Sam .. bok. Kap. 10-16. Først leser vi i kap. 10, vers 9 og 26
- Da nå Saul vendte seg og gikk sin vei fra Samuel, da ga Gud ham et annet hjerte. -
Saul dro og hjem til Gibea, og med ham fulgte den flokk hvis hjerte Gud hadde rørt ved.

Slik tok Gud til i denne unge mannens liv. Men så leser vi i det trettende kapitel om kongens selvtillit og overmot - og til slutt Samuels budskap til ham fra Her­ren selv:
Da sa Samuel til Saul: Du har båret deg dårlig at, du har ikke holdt det bud som Herren din Gud ga deg, ellers hadde Herren nå stadfestet ditt kongedømme over Israel for all tid. v.13

Det neste skritt er at denne selvtillit og dette overmot fører til denne skjendige gjerning:
Morgenen etter sto Samuel tidlig opp for å møte Saul. Da kom noen og sa til Samuel: Saul er kommet til Karmel, og der har han reist seg et minnesmerke.

    Dette ordet står i det 15. kap., 12. vers. Kan du ikke ta tid og lese dette kapitlet nå, og følge kongens vei nedover ? - Tenk, der på Guds Karmel reiste han seg selv et minnesmerke - og dro så videre!
    Det er mange år nå siden dette ordet ble brent inn i mitt eget hjerte, og med det en guddommelig frykt for at jeg som forkynner skulle reise omkring og reise meg selv minnesmerker i stedet for at Kristi kors ble plantet der. Disse egne minnesmerker blir gravsteiner over noe guddommelig som engang pulserte friskt og sterkt i min forkynnergjerning. Mang en forkynners vei mot under­gangen er merket med slike gravsteiner. Ofte har også venner og beundrere hjulpet ham å reise dem. -
    I Sauls liv fører så dette ham videre nedover - inn i løgn og fusk. Les enda en gang kap. 15. Og så Samuels tale til ham.: Les vers 22-23:

Da sa Samuel: Har vel Herren like så meget behag i brennoffer og slaktoffer som i lydig­het mot Herrens ord? Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer, hørsom­het bedre enn fettet av værer. For gjenstridighet er ikke bedre enn troll­domssyn, og trossighet er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet deg, så du ikke skal være konge.
Og så slutten på det hele - kap.16,1
Herren sa til Samuel: Hvor lenge vil du sørge over Saul, enda jeg har forkastet ham, så han ikke skal være konge over Israel? -
Begynnelsen: Et hjerte Gud hadde rørt ved.
Slutten: Herren har forkastet ham.

Og Samuel begynner sin gravtale over Saul slik:
Da du var ringe i dine egne øyne, ble du hode for Israels stammer. -

Så fylte gamle Samuel sitt horn på Herrens befaling, og lette seg fram til Isais hus i Betlehem - til den yngste - den minste - David.

I en landsby i China leide vi et gammelt hus, som vi ominnredet til møtelokale. Vi kalket veggene og mal­te de skitne søylene som bar taket.

Så en dag under et møte hendte dette: En mann som sitter med ryggen mot en av søylene, bøyer seg ned for å løse den ene sandalen, og støtter seg tilbake igjen, kan hende litt for kraftig. Og der brekker søylen rett av. Noe av taket glir ned, en del takstein drys­ser, og det blir røre i møtet.
    Jeg ble forskrekket - at en såpass tykk stokk kunne brekke ende over fordi om en mann støttet ryggen mot den. Men fant snart årsaken: Søylen var innvendig helt oppspist av kvitmaur - fra sokkelsteinen og opp mot takbjelken. Bare et tynt skall var igjen utvendig, slik at ingen kunne se det som var foregått inni. Utenpå dette tynne skallet var det vi hadde pyntet opp med blåfarge.
    For meg kom dette brekk - dette fall av søylen - helt uventet. Men det var resultatet avet maurenes verk gjennom årtiere. Det lille støtet nå åpenbarte skaden.
    Siden har jeg aldri kunnet glemme denne søylen. For jeg kjenner til disse kvitmaur i mitt liv - disse små­ting som jeg ikke rekner større med i mitt liv med Gud - som jeg ikke er redd. Små synder som jeg unnskyl­der og lar få råde. -
     - Er der slike kvitmaur i ditt liv?

---